induksjonsproblemet

Artikkelstart

Induksjonsproblemet er problemet med å begrunne gyldigheten og demonstrere det fornuftige grunnlaget for å trekke induktive slutninger. Problemet ble gjort kjent særlig gjennom arbeidene til den skotske filosofen David Hume, men han var ikke den første siden også en filosof som Anne Conway har publisert arbeider på dette forut for Hume.

I nyere tids diskusjon har man oppdaget at den klassiske diskusjonen rundt dette kun har sentrert rundt en spesifikk variant av problemet og at induksjonsproblemet er et langt større problem med langt større mulige konsekvenser enn man opprinnelig tenkte.

Det nye induksjonsproblemet

Det nye induksjonsproblemet er ett av flere epistemiske paradokser som utfordrer begrepene om bekreftelse og kunnskap innen erkjennelsesteori og vitenskapsfilosofi. Det ble lansert av den amerikanske filosofen Nelson Goodman i hans forsøk på å artikulere hva han mener at det klassiske induksjonsproblemet, slik den skotske opplysningsfilosofen David Hume diskuterte det, egentlig koker ned til. Ifølge Goodman er svaret på Humes klassiske diskusjon av induksjonsproblemet at induktive slutninger – det vil si, slutninger der konklusjonen ikke følger med nødvendighet fra argumentets premisser – har sin egen form for gyldighet som gjør at noen slike slutninger er legitime andre ikke. Hva som gjenstår å gjøre er derfor kun å definere – eller, som Goodman ville sagt det, å demarkere – hvilke slutninger som er induktivt gyldige fra de som ikke er det.

Det nye induksjonsproblemet er derimot ment å vise at vi ikke kan løse denne oppgaven ved å henvise til de induktive slutningenes rent formale eller syntaktiske struktur. I motsetning til logisk deduktive slutninger kan en derfor ikke ha et strengt formallogisk system for induktive slutningsformer.

Grue og induktivt gyldige slutninger

For å vise at vi ikke kan demarkere gyldige induktive slutninger rent formalt viste Goodman at vi alltid kan stille opp to induktive slutninger med en og samme formale struktur hvor resultatet eller konklusjonen motsier hverandre. Goodman antar at en induktiv slutnings formale struktur er gitt ved en induktiv slutningsregel som slutningen så er tenkt å demonstrere. Et eksempel i så måte vil være den rimelige slutningen fra at man trekker 1000 grønne baller opp av en beholder som skjuler ballenes farge til at den neste ballen en trekker også vil være grønn. Regelen som støtter opp om en slik slutning og definerer dens formale struktur vil da kunne være noe sånn som følgende:

Enkel induktiv regel:

  1. I et stort tilfeldig utvalg fra en begrenset mengde, er alle Fer G.
  2. Derfor vil den neste F være G (alternativt: derfor vil alle Fer være G).

Denne regelen kan vi nå bruke til å slutte fra at vi har trukket mange grønne baller opp av en ugjennomsiktig beholder til at den neste ballen vil være grønn også:

  1. I et stort tilfeldig utvalg av baller trukket frem av en ugjennomsiktig beholder, har alle baller til nå vært grønne
  2. Derfor vil den neste ballen vi trekker ut være grønn også

Grue og bleen

Grue og bleen er to fiktive ord Goodman dannet av green og blue. Han definerte at noe er grue dersom det tilfredstiller følgende betingelser:

žGrue =df noe er grue hvis og bare hvis det er grønt og observert før midnatt nyttårsaften år 2050 ellers er det blått.

Eller bleen hvis det var motsatt. Anta videre at vi frem til midnatt nyttårsaften 2050 har trukket utelukkende grønne baller opp av den ugjennomsiktige beholderen og at den neste ballen skal trekkes etter midnatt nyttårsaften 2050. Da kan vi, ifølge Goodman, med bakgrunn i den samme enkle induktive regelen og det samme observasjonsgrunnlaget, nemlig at alle baller vi har trukket til nå er grønne, slutte at den neste ballen vi trekker både vil være grønn og ikke-grønn (blå).

Siden slutningen fra mange grønne baller til at den neste ballen er grønn virker langt mer rimelig enn å konkludere med at den neste ballen vil være blå, argumenterer Goodman for at spørsmålet om hvorvidt en induktiv slutning er gyldig eller ikke umulig kan avhenge av dens syntaktiske form alene. Snarere må det være noe med selve innholdet eller begrepene en benytter i slutningen som avgjør om noe er en god induktiv slutning eller ikke.

Goodman selv mente at de begrepene som var innarbeidet i ens kultur var godt materiale for slike slutninger, mens kunstige eller stipulative begreper, så som grue eller bleen, ikke kan inngå i gyldige induktive slutninger. Hva som bestemmer hvilke slutninger som er gyldige eller ikke blir dermed relativt til ens kultur og bakgrunn. Det nye induksjonsproblemet ledet derfor Goodman til å anbefale en form for epistemisk relativisme der det som er rasjonelt og gyldig bare er gitt relativt til det begrepsapparatet en kultur har integrert i sine språkpraksiser.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg