A posteriori, er en betegnelse som i dag benyttes for de påstander hvor det kreves empirisk erfaring for å kunne slå fast om de er sanne eller ikke. Man må for eksempel lene seg på erfaring - enten egen eller andres - for å kunne slå fast hvorvidt det er snø på toppen av Tromsdalstinden i dag, eller at røyking fører til lungekreft. Erfaring trenger vi derimot ikke støtte oss til for å slå fast at en ungkar må være ugift, at 5 + 7 = 12, eller at enten så er månen en ost eller så er den det ikke. Følgelig er dette en epistemologisk måte å kategorisere ulike grupper av påstander på, siden de blir gruppert sammen som a posterioriske påstander utifra hvordan en må gå frem for å få kunnskap om dem. De påstander som det ikke kreves empirisk erfaring for å avdekke sannheten av kaller vi derimot a priori sannheter.

Begrepsparet går like tilbake til Aristoteles og hans verker, der bøkene Analytica Apriora (den første analysen) og Analytica Aposteriori (den neste analysen) tok for seg henholdsvis to måter en kan føre en vitenskapelig undersøkelse på: deduktivt, fra årsaken og uten å lene seg på erfaring, eller induktivt, fra virkningen og med utgangspunkt i erfaring.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.