Sentralperspektivet, begrep i billedkunst som betegner det optiske fenomen at gjenstander som befinner seg i ulik avstand til en betrakter, synes å ha ulik størrelse; jo mindre jo lenger bort fra betrakteren de befinner seg. Vertikalplanet utgjøres av billedflaten. På tvers av vertikalplanet og i øyehøyde med betrakteren tenker kunstneren seg en linje; horisontlinjen. Ved å la alle parallelle linjer i motivet møtes i et punkt på denne linjen, forsvinningspunktet, skapes et inntrykk av rom og tredimensjonalitet.

Alt etter motivets karakter og kunstnerens plassering av dette på vertikalplanet, kan det benyttes fra ett til flere forsvinningspunkter.  Noen eksempler er: ettpunktsperspektiv, topunktsperspektiv, trepunktsperspektiv og parallellperspektiv (aksonometrisk perspektiv). Ved å legge horisontlinjen lavt, kan man gi betrakteren følelsen av å se motivet nedenfra, såkalt froskeperspektiv. Ved å legge horisontlinjen høyt, oppnår man et fugleperspektiv, der betrakteren ser motivet ovenfra.

Ideen om sentralperspektiv i billedkunst er basert på geometriske prinsipper utviklet i renessansen. Det har siden vært et vesentlig karakteristisk trekk ved vestlig billedkunst, i motsetning til Østens kunst, der det dekorative og ornamentale har spilt en større rolle. Kunstnere som Leon Battista Alberti (1404–72), Piero della Francesca (1420–92), Paolo Uccello (1396/97–1475), Albrecht Dürer (1471–1528) og Leonardo da Vinci (1452–1519) bidrog vesentlig til utviklingen av sentralperspektivet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.