sentralperspektivet

Maria bebudelse, tempera og bladgull på treplate, 19,1x31,4 cm., malt av Sandro Botticelli cirka 1485-1492. Rommet som Maria og engelen Gabriel befinner seg i, er delt i to deler av en rekke pilarer, og disse og andre detaljer er formet etter den klassiske arkitekturens formspråk. Maleriets todimensjonale flate er konstruert med sentralperspektiv (også kalt ettpunktsperspektiv), og denne konstruksjonen skaper en illusjon av tredimensjonal dybde og romlighet. Når man følger linjene (ortogonalene) som er lagt inn i arkitekturen (pilarenes sokler og felles gesims), ser man at disse peker (konvergerer) mot et felles punkt, forsvinningspunktet, som er lagt på horisontlinjen, som i dette maleriet er sammenfallende med vinduskarmen på vinduene i rommets bakvegg.
Metropolitan Museum of Art, New York, Public Domain.
Lisens: CC0 1.0
Allé i Middelharnis, olje på lerret, 103,5x141 cm., malt av Meindert Hobbema i 1689. Dette maleriet har lav horisontlinje (synsranden, møtet mellom himmel og jord). Alleen løper raskt inn mot byen i bakgrunnen, som her danner forsvinningspunktet på horisontlinjen. Som konsekvens av illusjonen av dybde innover mot horisonten blir trær, bygninger og mennesker forminsket (blir mindre jo lengre fra forgrunnen alt befinner seg). Malere som Hobbema baserte seg mer på observasjon og erfaring enn på teori når det gjaldt perspektiviske konstruksjoner. Fargene blir lysere mot horisonten, noe som er et empirisk fenomen som alle kan oppleve. I faget kunsthistorie kaller man dette fenomenet luftperspektiv.
The National Gallery, London, Public Domain.
Lisens: CC BY-NC-ND 4.0

Sentralperspektivet, begrep i billedkunst som betegner det optiske fenomen at gjenstander som befinner seg i ulik avstand til en betrakter, synes å ha ulik størrelse; jo mindre jo lenger bort fra betrakteren de befinner seg. Vertikalplanet utgjøres av billedflaten. På tvers av vertikalplanet og i øyehøyde med betrakteren tenker kunstneren seg en linje; horisontlinjen. Ved å la alle parallelle linjer i motivet møtes i et punkt på denne linjen, forsvinningspunktet, skapes et inntrykk av rom og tredimensjonalitet.

Alt etter motivets karakter og kunstnerens plassering av dette på vertikalplanet, kan det benyttes fra ett til flere forsvinningspunkter. Noen eksempler er: ettpunktsperspektiv, topunktsperspektiv, trepunktsperspektiv og parallellperspektiv (aksonometrisk perspektiv). Ved å legge horisontlinjen lavt, kan man gi betrakteren følelsen av å se motivet nedenfra, såkalt froskeperspektiv. Ved å legge horisontlinjen høyt, oppnår man et fugleperspektiv, der betrakteren ser motivet ovenfra.

Ideen om sentralperspektiv i billedkunst er basert på geometriske prinsipper utviklet i renessansen. Det har siden vært et vesentlig karakteristisk trekk ved vestlig billedkunst, i motsetning til Østens kunst, der det dekorative og ornamentale har spilt en større rolle. Kunstnere som Leon Battista Alberti (1404–72), Piero della Francesca (1420–92), Paolo Uccello (1396/97–1475), Albrecht Dürer (1471–1528) og Leonardo da Vinci (1452–1519) bidrog vesentlig til utviklingen av sentralperspektivet.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg