Lysåpning i husets yttervegg. Med vindu forstår man nå som regel en selvstendig konstruksjon bestående av den omfattende vinduskarm, evt. oppdelt av vindusposter, alle med fals for innsetting av hengslede vindusrammer, som igjen kan være oppdelt av tynnere sprosser. Oftest er konstruksjonsmaterialet tre, men stål, aluminium og plast brukes også.

I middelhavslandene kunne man i oldtiden tillate seg å gjøre vinduene åpne og store, eventuelt beskyttet av et gitter og forsynt med lukkende lemmer. I representative bygninger, især de romerske, kunne de være fast lukket av tynne, gjennomskinnelige alabastplater.

I nordligere trakter ble husene stort sett bygd uten vinduer, bare forsynt med stengbare kikkhull og med en ljore i taket, inntil vindusglasset kom i bruk. Dette skjedde først i de middelalderske kirker, for fra 1400-tallet av å bli alminnelig. De første boligvinduer med glass var gjerne oppdelt av et kors i fire felter, med glasset innsatt bare i de to øverste, minste, mens de to nederste hadde lemmer. Denne korsformen ble snart den dominerende for vinduenes oppdeling. Så lenge glass til overkommelig pris bare kunne fremstilles i ganske små stykker, ble disse holdt sammen av blysprosser. Fra begynnelsen av 1700-tallet ble det mulig å fremstille stadig større vindusruter.

I land med vinterkulde begynte man fra ca. 1900 med det såkalte dobbeltvindu. Det hadde i sin første form en hengslet ytre ramme, og en løs indre ramme, også kalt varevindu, som ble satt inn om høsten og tatt ut om våren. Senere ble denne typen erstattet av det koblede vindu, der den løse indre rammen ble hengslet fast til den ytre, slik at de sammen utgjorde en permanent enhet med to-glass system.

Rammens tradisjonelle utadslående sidehengsling er etter hvert blitt supplert med andre typer av hengslingssystemer, som f.eks. vippevindu, hvor rammen svinger rundt om en horisontal eller vertikal akse, glidehengslede vinduer, hvor rammen glir i styrespor i sidekarmer før rammen vendes rundt, og dreie/vippevinduer, hvor rammen har bunnhengsling i luftestilling og sidehengsling for rengjøring av ytre glassflate. Generelt kan man si at alle disse hengselsystemer er laget for at man farefritt kan rengjøre glasset fra innsiden.

I midten av 1950-årene kom den forseglede rute hvor to glass ble satt sammen med et mellomrom av luft og forseglet langs alle kanter. Med dette oppnådde man omtrent like gode varmeisolerende egenskaper som for det koblede vindu, dessuten besparelse av trevirke og en reduksjon i antallet glassflater å holde rene. Senere kom nok et glass til den forseglede rute, som nå ble kalt trippel-rute, og hvor man oppnådde ytterligere forbedring av varmeisolasjonen. Økt tyngde av glasset i rammen har også medvirket til at vindusstørrelsen stort sett er blitt mindre. Store vinduer utføres mer og mer som glass satt direkte i karm i den utstrekning hensynet til lufting og pussing tillater det.

Er ikke særlig mye brukt i Norge. Dette skyldes i alt vesentlig de problemene man har hatt med tetting mellom ramme og karm, noe som er svært viktig i et land med så harde klimatiske forhold som Norge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.