gresk filosof og naturforsker, antikkens allsidigste vitenskapsmann og filosof, ved siden av Platon den greske filosof som sterkest har påvirket ettertiden.
Aristoteles var født i Stageira (Stagiros) på halvøya Khalkidiki, og ble derfor ofte kalt Stagiriten. Han var sønn av en lege. Etter å ha vært Platons elev ved akademiet i Athen var han i tre år lærer for Aleksander den store. Senere dannet han egen skole, Lykeion, i Athen. Skolen kalles ofte Den peripatetiske etter veien Peripatos, hvor Aristoteles og hans elever vandret opp og ned i samtale. Aristoteles flyttet fra Athen av politiske årsaker, og døde i landflyktighet.
Mange av Aristoteles' skrifter er tapt. Man antar at de fleste av hans læreskrifter er bevart, skjønt visstnok bare som forelesningsnotater. Hans skrifter er også viktige som kilder til tidligere gresk filosofi på grunn av tallrike henvisninger til forgjengernes teorier.
Filosofi
Aristoteles var mer systematisk og empirisk orientert enn sin lærer Platon, og tok avstand fra Platon på mange punkter. Aristoteles benektet at ideene hadde egen eksistens atskilt fra tingene: De eksisterer i tingene som deres vesen eller form. Formen er det felles og spesifikke for alle individer av samme art. Menneskets form og vesen er dets fornuftsjel. Derfor er det riktig å definere mennesket som det fornuftsbegavede dyr selv om sjelen hos Aristoteles (i motsetning til f.eks. hos René Descartes) også omfatter det vegetative og animalske området. Gjennom denne filosofien blir Aristoteles opphavsmann til en hovedretning i den senere universaliestriden som særlig i middelalderen raste mellom realister og nominalister.
Etikken
Aristoteles' etikk, som først og fremst er uttrykt i Den nikomakiske etikk (tilegnet Aristoteles' sønn Nikomakhos), er påvirket av Platons, men er atskillig mer jordnær. Karakteristisk er læren om «den gylne middelvei»: Dyden, det moralsk rette, er et slags midtpunkt mellom to lastefulle ytterligheter. Dyden mot lå f.eks. midt mellom feighet og dumdristighet, som gavmildhet lå mellom ødselhet og gjerrighet, jfr. ordtaket «dyden i midten». Alle ting søker det gode som mål for sin virksomhet. Det gode er virkeliggjøring (aktualisering) av de positive muligheter (potensialiteter) enhver ting er utstyrt med, og dette skaper også velvære eller lykke (evdaimonia) hos sansende og følende vesener. Dette ideal om selvaktualisering (selv-realisering) er også forbundet med Aristoteles' lære om formen som tingenes vesen. Menneskets beste («høyeste») muligheter er knyttet til bruken og utviklingen av dets form, altså av fornuftsjelen, i erkjennelsesvirksomhet. Men fornuftens rette funksjon er avhengig av at andre og «lavere» potensialiteter (f.eks. sansningen) først er utviklet (virkeliggjort, aktualisert). Karakteristisk for Aristoteles' kunnskapslære (i motsetning til Platons) er derfor at all fornuftserkjennelse forutsetter sanseerfaring.
Poetikken
Aristoteles' lære om tragedien, Poetica (Poetikken), har vært viktig som den første systematiske og betydelige estetiske teori, skjønt den selv bare er et fragment. I klassisismen ble tanken om de tre enheter som et dramatisk verk burde oppfylle, tidens, stedets og handlingens enhet, særlig viktige, selv om Aristoteles bare hadde lagt vekt på handlingen (fabelen, mythos). Berømt er også Aristoteles' teori om katharsis i forbindelse med tragedien. Fremførelsen av skuespillet virker «rensende» på tilskuerne ved at deres egne følelser finner avløp i betraktningen av det som foregår på scenen, en teori som er i slekt med moderne dybdepsykologiske synsmåter. Andre har forstått katharsis som en moralsk eller religiøs «lutring».
Betydning
Aristoteles systematiserte nesten hele sin tids viten. Han var den første som gav en systematisk fremstilling av logikken med mange originale bidrag, særlig syllogismelæren. Hans logiske skrifter kalles gjerne ved samlenavnet Organon, hjelpemiddel. Aristoteles' lærebok i statskunnskap, Politika, var basert på omfattende undersøkelser av faktisk bestående statsdannelser; på mange måter er den blitt et forbilde for senere tiders samfunnsforskning. Sin største innsats som naturforsker gjorde Aristoteles innenfor systematisk biologi (se nedenfor). Hans astronomiske og fysiske teorier, som i det hele hans generelle syn på vitenskap og metode, dominerte europeisk (og arabisk) vitenskap i nesten to tusen år. Det er også bevart skrifter av Aristoteles om metafysikk, psykologi, retorikk og en mengde andre mindre emner.
Bortsett fra logikken var de fleste av skriftene lenge ukjente i Europa, men på 1100- og 1200-tallet fikk de igjen stor betydning for europeisk åndsliv, hvor en av de viktigste formidlere var Thomas Aquinas. Dermed kom Aristoteles' ideer også til å prege katolsk teologi i stor utstrekning. Fra 1200-tallet og frem til den nyere tid var Aristoteles' teorier en grunnleggende inspirasjon og autoritet for europeisk åndsliv og vitenskap.
Gjennombruddet for nyere tids vitenskap og filosofi betydde på mange måter et oppbrudd fra Aristoteles, og hans lære ble lenge negativt vurdert. Nå står han igjen som en av de største tenkere og forskere Europa har fostret, uansett hvor enige eller uenige moderne filosofer og vitenskapsmenn er med ham.
I naturvitenskapen har Aristoteles gjort en uvurderlig innsats, og må betraktes som grunnleggeren av biologien. Av hans mange zoologiske arbeider er bare tre bevart i delvis fullstendige avskrifter. Aristoteles ikke bare omtalte over 500 forskjellige dyrearter, deres anatomi, atferd, forplantning, ernæring osv., men utformet dessuten en systematisk inndeling av dyreriket. Han fremhevet bl.a. at hvalen ikke er noen fisk, da den ånder med lunger og føder levende unger, at fugler og krypdyr står hverandre nær, og at apene knytter menneskene til de andre pattedyrene. Selv om utviklingstanken var fremmed for ham, poengterte han at i naturen hersker kontinuitet. Overgangene fra form til form er umerkelige, slik at man kan ordne alle skapninger i en scala naturae, naturens stige, hvor plantene står nederst og menneskene øverst. Plantene bare vokser og formerer seg, dyrene kan i tillegg bevege seg fritt etter eget ønske, mens menneskene også kan trekke fornuftsslutninger.
Riktige og meget interessante er Aristoteles' iakttagelser av kyllingfosterets utvikling i egget og blekksprutens forplantning, og han kan med rette betraktes som fosterlærens, embryologiens, grunnlegger. Også på genetikkens område har han gjort en del riktige iakttagelser, selv om han ikke var klar over befruktningens rolle i denne sammenheng. Hans kunnskaper om menneskets anatomi var ujevne, og han dissekerte antagelig aldri et menneske. Han trodde for eksempel at hjertet var setet for sjelen og intelligensen, mens hjernens oppgave var å utskille slim og avkjøle blodet. Aristoteles hadde en empirisk holdning til naturen, en forutsetning for naturvitenskapelig forskning. Han sa at «å spørre med fornuft er å vite halvt». Han må betraktes som en av de største biologer som har levd, særlig om man husker at biologien som vitenskap ikke hadde eksistert før ham.
Noen begreper og uttrykk som går tilbake til aristoteles
| Common sense (gr. koine aisthesis): Allmennsans, sensus communis. Aristoteles bruker uttrykket i den bokstavelige betydning om en art udifferensiert sanseevne hos primitive levende vesener eller en lgrunnsansr for alle våre fem sanser (Om sjelen, bok 3, kap 1). Også den overførte betydning av common sense som “sunn menneskeforstand” går tilbake til Aristoteles, slik den kommer til uttrykk f.eks. i hans etikk: “Her som ellers må vi stille oss overfor kjensgjerningene. Etter at vi har reist problemene, må vi om mulig påvise riktigheten av de gjengse meninger om disse sjelens tilstander ... Hvis vi kan tilbakevise innvendingene mot dem, vil de være tilstrekkelig styrket, og bedre bevis trengs ikke.” (Den nikomachiske etikk, bok 7, kap. 1) |
| Handlingens, tidens og stedets enhet: Tilbakeføres vanligvis til visse krav til en god tragedie som oppstilles i Aristoteles' Poetikk. Aristoteles krever én handling i den forstand at det skal være sammenheng mellom handlingens forskjellige deler (kap. 7): handlingen skal være “et hele med begynnelse, middel og avslutning”. Hva angår stedet og tiden, stiller Aristoteles ingen slike krav. |
| Kvintessens (lat. quinta essentia): Det femte grunnelement, ved siden av ild, jord, luft og vann. Uttrykket forekommer ikke hos Aristoteles, men da noe egentlig tomt rom ifølge Aristoteles ikke eksisterer, må også verdensrommet være fylt, nemlig av det femte element, “eteren”. I middelalderen gikk ordet over til å bety det aller fineste, flyktigste, av alle stoffer, og antok betydning av det beste, mest vesentlige av noe, i sammentrengt form, “kjernen i en sak”. |
| Mennesket er av naturen et samfunnsvesen (et sosialt dyr, gr. zoon politikon): Forekommer bl.a. i Politikken (bd. 1, kap. 2) som en av de mange definisjoner Aristoteles gir av mennesket. |
| Naturen gjør ingen sprang (lat. natura non facit saltus): Uttrykket forekommer visstnok ikke hos Aristoteles, men flere steder understreker han at naturen oppviser bare “gradvise forskjeller”. (Om levende veseners deler, bd. 4, kap.5) |
| Naturen gjør intet forgjeves: Ofte sitert i latinsk form, natura nihil frustra facit. Dette er en ofte forekommende vending hos Aristoteles, som uttrykk for at all naturlig utvikling er rettet mot bestemte mål, at ingenting i naturen skjer tilfeldig og på måfå. |
| Noe tredje finnes ikke (lat. tertium non datur): Uttrykk for det logiske prinsipp at gitt en bestemt setning, er den enten sann eller usann; en tredje mulighet finnes ikke. Uttrykket forekommer ikke hos Aristoteles, som i stedet sier at gitt en påstand og dens benektelse “finnes det ingen mellomting, for om noe må vi enten påstå eller benekte en bestemt egenskap”. (Metafysikken, bd. 4, kap. 4) |
| Ubeskrevet blad, ubeskrevet tavle (lat. tabula rasa): Uttrykk som føres tilbake til Aristoteles' omtale av bevisstheten som fra først av er “som en tavle som det i virkeligheten ennå ikke er skrevet noe på” (Om sjelen, bd. 3, kap. 4). Også uttrykket “gjøre rent bord” sies å stamme fra samme sted. |
| Uskreven lov: Aristoteles skjelner mellom “den skrevne lov som gir bestemmelser for livet i et bestemt samfunn, og den allmenne lov som består av alle de uskrevne prinsipper som gjelder overalt” (Retorikken, bd. 1, kap. 10). I Politikken sier han at “folk bør legge større vekt på de uskrevne lover for menneskelig samkvem enn på de skrevne lover”. (Politikken, bd. 3, kap. 16) |