Marcus Tullius Cicero

Marcus Tullius Cicero, romersk taler, forfatter og statsmann, født i Arpinum av ridderstand. Fikk i Roma den beste utdannelse innenfor retorikk, filosofi og jus. Cicero skapte seg et navn som rettstaler allerede da han under Sulla dristig og dyktig forsvarte Quinctius (81) og Sextus Roscius (80) i politisk befengte prosesser. Han reiste så til Hellas for å utdanne seg videre, studerte filosofi og retorikk bl.a. i Athen og på Rhodos. Etter hjemkomsten ble hans suksess som rettstaler springbrett for en politisk karriere som førte til at «den nye mannen» (homo novus) Cicero tross uvilje hos nobiliteten fikk alle embeter ved første anledning: kvestor på Sicilia 75, edil 69, pretor 66, konsul 63. Som patron for Sicilia tok han (70) på seg anklagen mot Verres, en stattholder som drev ren utplyndring av provinsen. Etter de innledende forhandlinger og Ciceros «første tale mot Verres» gikk Verres i eksil, men Cicero offentliggjorde også de fiktive talene fra prosessens annen del; de er stilistiske mesterverk og en rik kilde til kunnskap om romersk provinspolitikk. I 66 bidrog han til å skaffe Pompeius overkommandoen mot Mithradates. Hans største triumf i politikken var avsløringen av Catilinas sammensvergelse, som han selv riktignok gjorde mer ut av enn de fleste andre. Sitt politiske regnskap gjorde han opp etter konsulatet ved å utgi sine taler, hvorav de fire mot Catilina er de mest kjente.

Cicero, som hadde bygd seg opp som politiker delvis i opposisjon til optimatene i de etablerte senatskretsene, følte seg nå som senatets fører og det beståendes beskytter. Han kom på tverke for triumvirene, som derfor ved P. Clodius' hjelp fikk ham landsforvist 58; påskuddet var de ulovlige henrettelsene av Catilinas tilhengere. Året etter ble Cicero kalt hjem, men han nådde ikke samme politiske innflytelse. I disse årene skrev han flere av sine hovedverk innenfor retorisk teori og statsteori: Om taleren, Om staten (delvis bevart) og Om lovene, begge de siste med tilsvarende skrifter av Platon som mønster. 51 måtte Cicero motvillig overta forvaltningen av provinsen Kilikia, som han styrte mønstergyldig. Ved hjemkomsten 49 forsøkte han forgjeves å stifte fred mellom Caesar og Pompeius. Da borgerkrigen brøt ut, sluttet han seg til Pompeius, men han fikk siden oppleve Caesars overbærenhet og kunne leve i ro i Roma med sitt filosofiske forfatterskap: Om det største gode og det største onde, Samtaler i Tusculum, Om alderdommen, Om vennskap, Om pliktene, Om gudenes natur o.a., deriblant tapte verk som trøsteskriftet til seg selv ved datteren Tullias død, to bøker Om æren, et propagandaskrift for filosofien og oversettelser av Platons dialoger Protagoras og Timaios. Etter mordet på Caesar år 44 opptrådte Cicero igjen på den politiske arena og støttet først Octavian mot Antonius (med sine fjorten «filippiske» taler, etter mønster av Demosthenes' taler mot Filip av Makedonia), i håp om at tradisjonstro senatskretser senere ville kunne kvitte seg med den unge Octavian. Da Antonius og Octavian dannet det annet triumvirat i 43, var Cicero en av de første som ble proskribert; han ble drept på flukt i Formio.

Cicero så sitt livsverk først og fremst innen politikken. Som politiker var han hederlig og modig, om ikke alltid konsekvent. Det at han selv led skipbrudd, betyr ikke at han tok feil. Men i ettertiden kan man se at han manglet sans for nødvendige omstillinger. Han, som selv måtte arbeide seg inn i toppsjiktet, satset alt på å bevare sjiktets tradisjonelle verdier og å opprettholde politiske rammer som ikke lenger svarte til tidens behov, men i virkeligheten var sprengt av ytre påkjenninger og indre spenninger.

Sin store betydning i historisk perspektiv har Cicero på grunn av sitt litterære livsverk. Han var romernes største rettstaler, politiske taler (i senatet) og folketaler, og en ivrig bidragsyter til retorisk teori. Foruten ca. 60 bevarte taler av ham, har man en rekke skrifter som behandler talers oppbygning, talestiler og krav til talerens mangesidige utdannelse, bl.a. det korte skriftet Taleren og Brutus, som inneholder en latinsk litteraturhistorie. Videre har man hele rekken av filosofiske skrifter, etiske, erkjennelsesteoretiske, teologiske og statsteoretiske. Cicero kalte seg selv tilhenger av Platons lære, men tok i virkeligheten hva han fant riktig fra de forskjellige skoler og bør kalles eklektiker. Bare epikureismen var han ubetinget motstander av. De filosofiske skriftene gir ikke selvstendige resultater; de formidler gresk filosofi, også mye hellenistisk som ellers er sparsomt overlevert. Ciceros skrifter var hovedkilden til kunnskap om gresk filosofi i de århundrer da gresk språk var nærmest ukjent i Vest-Europa, og hadde derfor stor betydning for europeisk åndsliv. Den filosofiske terminologi på latin er for en vesentlig del skapt av Cicero. Det er også Cicero som har preget begrepet humanitas om en dannelse som er basert på fortrolighet med gresk kultur og filosofisk innsikt.

Som språkkunstner er Cicero uten like, og hans betydning som fullenderen av latinsk kunstprosa er uvurderlig. Hans stil ble snart mønsterdannende og har vært kriterium for «god latin». Cicero kunne forene et helt og fullt aktivt liv med en nesten utrolig litterær produktivitet. Et aspekt av produktiviteten er hans brevveksling: det er bevart vel 750 brev av ham selv og ca. 100 av andre til ham. Brevene er en enestående kilde til romersk historie og samfunnsliv, og gir et sjeldent innblikk i et menneskeliv. At Cicero her blottstiller seg som intet annet antikt menneske, gjør også at han ofte blir bedømt for meget etter sine menneskelige svakheter.