religionsfenomenologi

Religionsfenomenologi er studiet av de enkelte religiøse fenomenene, for eksempel bønn, offer eller ekstase, oftest uten å legge avgjørende vekt på deres historiske sammenheng.

Faktaboks

Uttale
religiˈonsfenomenologˈi

Betegnelsen ble først brukt av den nederlandske religionshistorikeren Pierre Daniel Chantepie de la Saussaye i 1887 i hans verk Lehrbuch der Religionsgeschichte. Imidlertid var det først og fremst hans landsmann Gerardus van der Leeuw som med verket Phänomenologie der Religion (1933) gjorde religionsfenomenologi til en selvstendig metode til forståelse av religion. Van der Leeuw forsøkte å utvikle en metode der de enkelte fenomeners tidløse «essens» kunne gripes på intuitivt, direkte vis; han så innlevelse og personlig religiøs erfaring som viktige forutsetninger for dette. Religionsfenomenologi slik den ble utviklet av van der Leeuw ble i de følgende tiår sterkt kritisert for å være subjektiv og vilkårlig, eller for å være en slags fordekt teologi. En religionsfenomenologi forankret i den enkelte religions historiske sammenheng ble fra 1940-årene utarbeidet av Geo Widengren i Sverige, og senere av Åke Hultkrantz.

Religionsfenomenologi er under ingen omstendighet en direkte avlegger av den fenomenologiske skole innen filosofien, grunnlagt av Edmund Husserl, men enkelte av Husserls termer ble anvendt av van der Leeuw og er blitt innarbeidet i religionsfenomenologien. Et eksempel er epoche, «midlertidig oppheving av verdidommer og assosiasjoner som knytter seg til et fenomen».

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg