Religionsfenomenologi, studiet av de enkelte religiøse fenomener (f.eks. bønn, offer, ekstase osv.), oftest uten å legge avgjørende vekt på deres historiske sammenheng. Betegnelsen ble først brukt av den nederlandske religionshistorikeren P. D. Chantepie de la Saussaye i 1887 i hans verk Lehrbuch der Religionsgeschichte. Imidlertid var det først og fremst hans landsmann G. van der Leeuw som med verket Phänomenologie der Religion (1933) gjorde religionsfenomenologi til en selvstendig metode til forståelse av religion. Van der Leeuw forsøkte å utvikle en metode der de enkelte fenomeners tidløse «essens» kunne gripes på intuitivt, direkte vis; han så innlevelse og personlig religiøs erfaring som viktige forutsetninger for dette. Religionsfenomenologi slik den ble utviklet av van der Leeuw ble i de følgende tiår sterkt kritisert for å være subjektiv og vilkårlig, eller for å være en slags fordekt teologi. En religionsfenomenologi forankret i den enkelte religions historiske sammenheng ble fra 1940-årene utarbeidet av Geo Widengren i Sverige, og senere av Åke Hultkrantz.

Religionsfenomenologi er under ingen omstendighet en direkte avlegger av den fenomenologiske skole innen filosofien, grunnlagt av E. Husserl, men enkelte av Husserls termer ble anvendt av van der Leeuw og er blitt innarbeidet i religionsfenomenologien (f.eks. epoche, «midlertidig oppheving av verdidommer og assosiasjoner som knytter seg til et fenomen»).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.