pragmatisk sanksjon

Karl 6.s far, keiser Leopold 1., hadde i 1703 gjort en avtale med sine to sønner Josef og Karl om at de og deres etterkommere skulle være gjensidig arveberettigede etter prinsippene om førstefødselsrett og fortrinnsrett for mannlige arvinger. Foranledningen var at den spanske grenen av fyrstehuset Habsburg, som hadde regjert i Spania i nesten 200 år, i 1700 var utdødd på mannssiden med den barnløse kongen Karl 2. Det oppsto strid om arvefølgen mellom den østerrikske grenens kandidat Karl og den franske kongen Ludvig 14., som krevde den spanske tronen på vegne av sin sønnesønn Filip, under henvisning til at både Ludvigs mor og hans hustru hadde vært av huset Habsburg, og at kong Karl faktisk hadde testamentert sitt rike til Filip. Striden utviklet seg til den spanske arvefølgekrig, som i 1713 endte med nederlag for Karl, som i mellomtiden hadde arvet de habsburgske territoriene etter sin sønneløse bror og deretter blitt valgt som hans etterfølger som tysk-romersk keiser.

Ifølge denne avtalen skulle Josefs etterlatte døtre Maria Josefa (1699–1757) og Maria Amalia (1701–1756) være nærmere arveberettigede enn Karls eventuelle livsarvinger. Avtalen av 1703, den gjensidige tronfølgepakten, var imidlertid aldri blitt offentliggjort. Som regjerende overhode for huset Habsburg kunne Karl, som foreløpig ikke hadde egne livsarvinger, nå sikre sin egen slektslinjes forrang i arvefølgen ved å proklamere avtalens innhold som en pragmatisk sanksjon, men med en viktig endring, nemlig at den sittende monarkens livsarvinger (uansett kjønn) skulle ha arverett foran eldre arveberettigede av andre slektslinjer.

Forordningen ble proklamert i Wien 19. april 1713 i nærvær av riksrådet og deretter offentliggjort i alle habsburgske territorier. Den ble dessuten formelt anerkjent av den ungarske magnatforsamlingen i 1723 (adelen i Kroatia hadde allerede i 1712 godkjent Karls ønske om kvinnelig arverett der), og keiseren fikk også traktatfestet aksept av den nye arvefølgeordningen fra flere fremmede makter (Frankrike, Russland, Spania og Storbritannia) foruten av riksdelene Brandenburg-Preussen og Sachsen. I 1731 sørget han for å få endringen proklamert som pragmatisk sanksjon med gyldighet for hele Det tysk-romerske riket.

Karl fikk etter hvert fire egne barn, deriblant en sønn, men bare to av døtrene overlevde ham. Da han døde i 1740 var datteren Maria Teresia hans eldste livsarving. Hun overtok uten motstand regjeringen i alle de habsburgske arveland, men i Det tysk-romerske riket var hun ikke aktuell som tronkandidat. I mellomtiden hadde hennes to eldre kusiner giftet seg med hver sin kurfyrste (Karl Albrecht av Bayern og August av Sachsen), så det hjalp lite at hun selv hadde fått en valgbar ektemann, hertug Frans Stefan av Lothringen og Toscana. Etter mye om og men (deriblant den østerrikske arvefølgekrig) ble Karl Albrecht valgt til keiser i 1742, men han døde bare tre år senere, og dermed lå veien åpen for å velge Frans Stefan til keiser.