Dykkerulykker Forstørr Forminsk

  1. 1967

  2. 1971

    2  

  3. 1974

    4

  4. 1975

    2

  5. 1978

    1

  6. 1983

    6

  7. 1987

    1

Nordsjødykkerne er dykkerne som foretok arbeidsdykkingen i forbindelse med oljevirksomheten i Nordsjøen i årene fra 1965 til 1989. Selv om man har dykket i Nordsjøen både før og etter denne perioden, brukes begrepet nordsjødykker ofte synonymt med pionerdykkerne. Det er anslått at 2375 dykkere i kortere eller lengre tid utførte oppdrag i oljeindustrien i norsk og britisk sektor av Nordsjøen i pioneralderen. De var av en rekke nasjonaliteter, men flertallet var briter. Et mindretall på cirka 375 var norske. 

Nordsjødykkerne hadde en nøkkelrolle under pionertiden, og gjennomførte og ferdigstilte operasjonelle løsninger under vann. Arbeidet var risikofylt og har gitt nordsjødykkerne en særegen rolle både i oljevirksomheten og norsk politikk. Omlag 6 % de omkomne i norsk oljevirksomhet var dykkere. 

Det var ikke dykkingen som var arbeidet til nordsjødykkerne, men en nødvendig forutsetning for at de skulle kunne utføre arbeidet sitt. Under havoverflaten var oppgavene mange og varierte. Det kunne innebære inspeksjoner, målinger, mekaniske operasjoner som blant annet sveising. I pionertiden var teknologien ofte enkel og hjelpemidlene få, noe som også resulterte i et tungt, manuelt arbeid.

I de første årene foregikk mye dykking med SCUBA-utstyr, sammenlignbart med det som benyttes ved sportsdykking, der man er selvforsynt med pustegass. Snart ble det imidlertid vanlig å arbeide fra dykkerklokker, men likevel slik at man måtte dekomprimere for hvert dykk, såkalt «bounce-dykking». Pustegass og draktvarme kunne da leveres gjennom en forsyningsslange («umbilical») fra dykkerklokken eller overflaten. Det var likevel viktig å bruke så kort tid som mulig på selve dykket, da dekompresjonstiden etterpå ellers kunne bli svært lang – og oppholdet i dykkerklokken tilsvarende ubekvemt. Selve klokken ble riktignok heist om bord i et dykkerskip eller opp på et plattformdekk, men dykkerne kunne ikke forlate den før kroppen langsomt hadde fått utlignet trykket mot omgivelsene utenfor.

Etter hvert ble metningsdykking vanlig. Dykkerklokken ble da tatt opp og koblet til et habitat (trykkammer) hvor dykkerne kunne holdes under konstant trykk over lengre tid mens de utførte flere dykk. Fortsatt var det imidlertid slik at det var arbeidsoppgavene som bestemte hvilken form for dykking og hvilket utstyr som skulle benyttes, slik at mange former for dykking eksisterte side om side.

Mot slutten av 1980-tallet sammenfalt en nedgangstid i oljebransjen med rask teknologisk utvikling, ikke minst innenfor undervannsteknologi. Lavere aktivitet gjorde mange av nordsjødykkerne overflødige, og førte til oppsigelser i betydelig skala. Da aktiviteten igjen økte gagnet det ikke dykkere med lang erfaring, for nå kunne avanserte og fjernstyrte undervannsfarkoster, gjerne kalt ROV (Remote Operated Vehicle), løse mange oppgaver innenfor observasjon, kartlegging og mekanisk arbeid. Med denne avanserte teknologien fulgte yngre dykkere med mer utdannelse og formelle kvalifikasjoner. Generasjonsskiftet og profesjonaliseringen gjorde mange dykkere overtallige. Selv om arbeidsdykking fortsatt har vært en nødvendig aktivitet i offshoresektoren etter 1990 og frem til i dag, knyttes begrepet nordsjødykkere ofte til pionerene og perioden 1965-1989.

Nordsjødykkerne var ikke ansatt operatørselskaper som Statoil, Shell eller BP, men i en rekke selskaper som spesialiserte seg på å løse oppdrag for operatørene. Mindre, norske selskaper som Three X Diving Company (i noen kilder 3X) og Scan Dive var tidlig ute. Men for en stor del var selskapene utenlandske, blant andre franske Comex Diving, samt amerikanske Ocean Systems og Seaway Diving & Salvage Company. De norske nordsjødykkerne utgjorde dermed en minoritet blant dykkere i en rekke norske og utenlandske selskaper som arbeidet ikke bare i de ulike delene av Nordsjøen, men også i andre områder hvor olje og gass utvinnes til havs. Det var også vanlig at dykkere sirkulerte mellom selskapene, avhengig av hvor arbeid for tiden var å finne eller betingelsene bedre. I sum gir dette et omskiftelig og komplisert bilde.

Nordsjødykkernes arbeidsmiljø ble ikke kartlagt i samtiden, og har senere vært et kontroversielt tema. Det finnes ingen offentlig oversikt eller statistikk tilgjengelig over skader eller dødsfall. De norske dykkerne fikk i ettertid tilbud om helseundersøkelse ved Haukeland sykehus.

En rapport ble publisert i 2004, altså 14 år etter utgangen av pionertiden. Den omfattet 230 av de norske dykkerne, hvorav 96 på dette tidspunktet var under utredning for yrkesskade. Hovedkonklusjonen i rapporten er at arbeidsdykking over tid hadde ført til skader på noen av dykkerne. I første rekke gjaldt dette gruppen som allerede hadde søkt erstatning for yrkesskade, hvor man hos én av tre fant den type skader som medisinsk forskning forbinder med arbeid under trykk. For det flertallet av dykkerne som ikke var under forutgående utredning, indikerte undersøkelsene en helse på nivå med normalbefolkningen i samme aldersgruppe. 

Få av nordsjødykkerne hadde en lang karriere som dykker, mens mange hadde dykkingen som et innslag i en variert yrkeskarriere. Senere granskning har vist at flertallet av dykkerne klarte seg godt i arbeidslivet etter at karrieren som dykker var over, men også at andelen uføre var høyere enn i normalbefolkningen. 

Totalt døde 17 nordsjødykkere i norsk sektor av Nordsjøen årene 1965–1989, noe som utgjør i underkant av seks prosent av omkomne oljearbeidere i perioden. 

De tre første dødsfallene var alle ved plattformen Ocean Viking – ett i 1967 og to i 1971. Deretter fulgte fire dødsfall i 1974, to i 1975, ett i 1978, seks i 1983 og ett i 1987. Årsaken bak de mange omkomne i 1983, var at en ulykke i dykkerkammeret om bord på plattformen Byford Dolphin krevde fem liv. 

På britisk side av Nordsjøen omkom 35 nordsjødykkere i årene 1965–1989. Fordelingen var annerledes enn i norsk sektor, i og med alle dødsfallene unntatt tre i skjedde løpet av 1970-tallet. På grunn av en mer proteksjonistisk politikk enn den norske, var det hovedsakelig britiske dykkere i arbeid på britisk side, og følgelig også blant de omkomne der. 

Nordsjødykkerne hadde et risikofylt arbeid, og ble også utsatt for ulykker av varierende alvorlighetsgrad som ikke hadde dødelig utfall, og flere fikk langtidsskader. 

Følgende nordsjødykkere omkom i ulykker i norsk sektor i årene 1965–1989: 

  • 2. oktober 1967: Britisk mann på 23 år omkom ved dykking fra riggen Ocean Viking med SCUBA-utstyr. Funnet på overflaten med skader forenlig med en for rask oppstigning. 
  • 9. mars 1971: Britisk mann på 31 år omkom ved dykking fra riggen Ocean Viking på Tor-feltet. Ansatt i Comex Diving. Dykkingen foregikk til cirka 60 meters dybde med SCUBA-utstyr, da dykkerklokken som skulle vært brukt var ute av stand. Døde av drukning på grunn av nedkjøling under dekompresjon
  • 3. mai 1971: Britisk mann på 33 år omkom ved dykking fra riggen Ocean Viking. Ansatt i Comex Diving. Døde ved plutselig oppstigning fra dykkerklokke fra cirka 60 meters dyp. 
  • 16. januar 1974: Norsk mann på 37 år og britisk mann på 38 år omkom ved dykking fra riggen Drill Master på blokk 30-10. Ansatt i Ocean Systems med Esso som operatør. Døde ved klokkedykk til 67 meters dybde da vektene som holdt klokken nede ved en feiltakelse ble utløst, noe som førte til en rask og ukontrollert oppstigning. 
  • 27. august 1974: Britisk mann på 27 år omkom ved dykking fra den nederlandske lekteren Champion på Ekofisk Delta. Døde av oksygenmangel ved klokkedykk til 92 meters dybde da pustegassen ble endret til ren helium
  • 15. oktober 1974: Britisk mann på 21 år omkom ved dykking fra fartøyet Coupler I under rørlegging på Frigg-feltet. Døde ved drukning fra klokke på 73 meters dyp da pustegassen fra overflaten falt bort. Hadde reserveflaske på ryggen som ikke ble benyttet. 
  • 6. februar 1975: Britisk mann på 30 år omkom ved anleggsdykking under konstruksjon av Condeep-plattformen Shell I i Gandsfjorden ved Sandnes. Ansatt i Ocean Systems. Døde under oppstigning fra arbeid på 43 meters dybde da hjelmen løsnet slik at drakten ble fylt med vann og han mistet tilførselen av pustegass. Levningene har ikke blitt funnet. 
  • 14. juni 1975: Britisk mann på 37 år omkom ved dykking på Tor-feltet. Ansatt i Comex Diving. Oppdraget var å inspisere rørledning på 69 meters dybde fra 50 meter med SCUBA-utstyr, men antakelig dykket han dypere. Sannsynlig dødsårsak er drukning som en følge av nitrogennarkose
  • 7. februar 1978: Amerikansk mann på 28 år omkom ved eksperimentdykk i Skånevikfjorden. Ansatt i Taylor Diving & Salvage Company med Norsk Hydro som leder for et oppdragsgivende konsortium. Dykkeren døde under eksperimenter på 320 meters dybde. Arbeidstilsynets rapport konkluderte med at den sannsynlige årsaken var overanstrengelse og CO2-forgiftning, men har fått kritikk for ikke å ta hensyn til bortfall av både varmetilførsel til dykkerens drakt og pustegass, samt at dykkeren ikke var utstyrt med reserveflaske. 
  • 16. mars 1983: Norsk mann på 29 år omkom ved dykking nær overflaten på Ekofisk-feltet. Ansatt i Seaway Diving. Forsyningsslangen løsnet etter at den hadde blitt fanget i en propell tilhørende posisjoneringssystemet på dykkerfartøyet Seaway Falcon. 
  • 5. november 1983: Tre britiske menn på 32, 35 og 36 år, og to norske menn på 29 og 34 år. Fire av de omkomne var i et dykkerkammer om bord i plattformen Byford Dolphin på Frigg-feltet da den femte åpnet kammeret fra utsiden og forårsaket en øyeblikkelig dekompresjon. Dykkerne var alle ansatte i Comex Diving med Elf Aquitaine som operatør. 
  • 30. mai 1987: Britisk mann på 38 år omkom ved klokkedykk til 110 meters dyp fra fartøyet Seaway Condor. Ansatt i Seaway Diving. Dykkeren mistet hjelmen under dykk og druknet. 

Ytterligere en nordmann omkom i britisk sektor:

  • 22. mars 1975: En nordmann på 30 år døde under dykking i britisk sektor. Dykkeren var ansatt i det norske selskapet ThreeX, og dykket med klokke til 139 meters dybde fra fartøyet Borgny Dolphin. Varmetilførselen til drakten sviktet. Det ble benyttet heliox til pustegass, og for lavt oksygenopptak som en følge av hardt arbeid og nedkjøling er angitt som sannsynlig dødsårsak. 

Av de sytten omkomne i norsk sektor døde tre under dykking med SCUBA-utstyr, altså egen medbrakt pustegass. Syv omkom under dykk i eller utenfor dykkerklokke, mens to hadde direkte forsyning av pustegass via slange fra overflaten. Fem døde på grunn av plutselig dekompresjon i et dykkerkammer om bord på plattform. 

En av britene omkom under anleggsdykking i Gandsfjorden ved Sandnes i 1975, mens amerikaneren døde under forskningsdykk i Skånevikfjorden i 1978. Det er vanlig å regne disse med blant omkomne nordsjødykkere, selv om aktiviteten de bedrev da ulykkene inntraff ikke direkte hørte under det som normalt defineres som nordsjødykking. 

Fire av de omkomne var norske, mens tolv var britiske og en amerikansk. Ulykken på britisk side medfører at det samlede antallet norske nordsjødykkere som omkom under arbeid i pionerårene 1965–1989, ble fem. 

Det har lenge vært klart at nordsjødykkingen medførte betydelig risiko. Samtidig har det i liten grad vært dokumentert eller tallfestet, blant annet fordi det ikke fantes noen samordnende instans eller myndighetsorgan for dette. Det kan også ha spilt en rolle at nordsjødykkerne i hovedsak var utlendinger og ofte ansatt i utenlandske selskaper som utførte oppdag i ulike sektorer og under ulike jurisdiksjoner i Nordsjøen. 

De første forskriftene gjeldende for norsk sektor og underlagt norske myndigheter ble ikke innført før i 1978. At de kom da må delvis ses som et resultat av de forutgående ulykkene, men tidspunktet indikerer også manglende prioritering av dykkernes sikkerhet fra myndighetenes side, ikke minst siden de også var holdt utenfor Arbeidsmiljølovens regler. Etter at forskriftene ble innført omkom ingen dykkere i norsk sektor de påfølgende fem årene, noe skjerpet tilsyn kan ha vært medvirkende til. Med Byford Dolphin og ytterligere én dødsulykke ble 1983 det verste året i nordsjødykkernes historie. Deretter inntraff  én ulykke med dødelig utfall i 1987. 

Med utgangspunkt i yrkesskader og dødsfall blant nordsjødykkere kom det særlig på 1990- og 2000-tallet en mengde presseoppslag, og noen debattbøker. Noen av disse oppga et langt høyere antall dødsfall enn det forskning senere har dokumentert, og la samtidig liten vekt på det dominerende innslaget av utenlandske dykkere. Dette har vært kontroversielt, siden kun dykkere med medlemskap i den norske folketrygden har mottatt erstatning fra den norske staten. 

Nordsjødykkerne, herunder også de norske, var i liten grad organisert i arbeidstakerorganisasjoner da de var aktive som dykkere. I 1988 begynte de to tidligere nordsjødykkerne Rolf Guttorm Engebretsen og Tom Engh å samle kolleger i en uformell organisasjon som etter hvert fikk navnet Nordsjødykker Alliansen (NSDA). Etter langvarig strid og intern splittelse gikk en del av medlemmene i 2004 ut av NSDA og dannet i samarbeid med fagforbundet NOPEF en egen organisasjon, Offshoredykkerunionen (ODU) under ledelse av de tidligere dykkerne Henning Haug og John Haugestad.

NSDA lyktes under ledelse av Engebretsen og Engh å skape betydelig oppmerksomhet rundt pionerdykkerne. I første rekke resulterte dette i avisoppslag, senere fulgte flere bøker, radioprogrammer og TV-oppslag. De fleste var meget positive til dykkernes sak, som var et krav om anerkjennelse, erstatning og oppreisning som en følge av ødelagt helse. Det ble vektlagt at nordsjødykkerne hadde gjort en viktig nasjonal innsats, og at rikdommen som fulgte oljeeventyret ikke hadde vært mulig uten akkurat denne yrkesgruppen.

Politisk ble nordsjødykkerne støttet særlig av Fremskrittspartiet, der representantene Siv Jensen og Øyvind Aksdal i 1999 fremmet forslag i Stortinget om å oppnevne en kommisjon for å granske den behandlingen dykkerne hadde fått. Forslaget var preget av NSDAs eksempler og argumentasjon, og navnga nordsjødykkerne som «vår tids krigsseilere». Regjeringen Stoltenberg svarte med et strakstiltak der det ble innvilget inntil 200 000 kroner til hver dykker som kunne vise til varig helsesvikt. Deretter ble en granskningskommisjon nedsatt under dommer Petter A. Lossius. I 2001 utbetalte så Statoil inntil 750 000 kroner til hver nordsjødykker, uavhengig av om han hadde arbeidet for selskapet.

Lossius-kommisjonen leverte sin rapport til regjeringen Bondevik i 2003. Den konkluderte med at de aller fleste av de 375 norske pionerdykkerne hadde klart seg godt og nå arbeidet i andre yrker, men at 63 av dem nå var uføre. Kommisjonen var av den oppfatning at den norske staten sannsynligvis hadde et objektivt ansvar for skader som dykkerne var påført. Før oversendelse til Stortinget i 2004, innhentet regjeringen Bondevik en uttalelse fra sin egen lovavdeling som konkluderte med at staten ikke hadde noe slikt ansvar. Stortinget fulgte likevel opp med et bredt forlik, der nordsjødykkerne eller deres etterlatte i 2005 ble tilkjent inntil 2,5 millioner kroner hver.

NSDA og ODU oppfattet erstatningsbeløpet som et hån, og gikk til parallelle saker mot staten. Rettsakene endte i de fleste instanser med tap på dykkernes hånd, og ble innenfor det norske rettssystemet avsluttet med tap i Høyesterett. I 2013 fikk imidlertid seks pionerdykkere delvis medhold i menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Rettens vurdering var at den norske staten tidligere og bedre burde ha informert dykkerne om risikoen forbundet med arbeidsdykking i Nordsjøen. Domstolen ga derfor de seks saksøkerne en erstatning på 8000 euro og delvis dekning av saksomkostninger. Etter forslag fra Erna Solbergs regjering og med Fremskrittspartiets Robert Eriksson som ansvarshavende sosial- og arbeidsminister, valgte Stortinget å avslutte saken ved å tilby opp til 2,2 millioner kroner til samtlige 260 dykkere (og dykkeres etterlatte) som tidligere hadde blitt tilkjent erstatning, samt første gangs søkere. 

For å bli omfattet av oppgjørene fra den norske staten, har det vært et krav at dykkeren har hatt medlemskap i den norske Folketrygden. Det innebærer at det flertallet av nordsjødykkerne i norsk sektor som var utlendinger — i hovedsak briter — har blitt holdt utenfor.

Nordsjødykkerne har vært tema for utallige presseoppslag og en rekke bøker, blant annet historieverket Nordsjødykkerne (2009), som fikk statlig finansiering både for å dokumentere en viktig del av norsk oljevirksomhet og for å gi nordsjødykkerne en historie de kunne være stolte av. Et minnesmerke ble avdekket ved Oljemuseet i Stavanger i 2014. Innenfor underholdningfilmenes verden er pionerdykking i Nordsjøen tema i Dykket (1989) og Pionér (2013).

Når det gjelder «dykkersaken», har nordsjødykkerne og deres interesseorganisasjoner fått betydelig støtte i pressen og publiserte bøker. Et fåtall kritiske røster har imidlertid også meldt seg. Et tidlig eksempel var TV2-dokumentaren under vignetten Dokument2, som i programmet «Dykkere på dypt vann» (2007) satte spørsmålstegn ved troverdigheten i fortellinger og dokumenter fra NSDAs hold. Dette resulterte i et injuriesøksmål mot TV2 fra NSDA, og en rettsak som TV2 i 2009 vant.

Fagbladet Journalisten har vært arena for en presseetisk debatt rundt dykkersaken. Boken Dypt urettferdig – Nordsjødykkerne og sannheten (2014) tok blant annet opp hvorvidt det er en prinsipiell forskjell på nordsjødykkere og andre i oljebransjen, gitt at et høyere antall yrkesskader og 94 prosent av dødsulykkene i norsk sektor har rammet andre nordsjøarbeidere.

  • Fanebust, Frode (2014). Dypt urettferdig. Nordsjødykkerne og sannheten, Pax.
  • Foss, Torgeir (2007). «Dykkere på dypt vann» i TV2.
  • Kahrs, Bjørn Wilhelm (2004). Døde nordsjødykkerne forgjeves? Regelverksendringer med bakgrunn i erfaringer etter dødsfallene. Hovedfagsoppgave i historie, historisk institutt, Universitetet i Bergen. 
  • Limbrick, Jim (2001). North Sea Divers. A Requiem, AuthorsOnline Ltd.
  • NOU 2003:5. Pionerdykkerne i Nordsjøen, Rapport fra granskningskommisjonen for undersøkelse av pionerdykkernes forhold i Nordsjøen, oppnevnt ved Kronprinsregentens resolusjon 2. mars 2001, Avgitt til Arbeids- og administrasjonsdepartementet 31. desember 2002.
  • Tungland, Else (2004). På dypt vann. Pionerdykkerne i Nordsjøen, Wigestrand.
  • Yrkesmedisinsk avdeling, Haukeland universitetssykehus (2004). Helsestatus hos tidligere nordsjødykkere. Rapport til Arbeids- og sosialdepartementet.
  • Øye Gjerde, Kristin og Helge Ryggvik 2009: Nordsjødykkerne, Wigestrand.
  • De Vere Cole, Tristian (1989). Dykket.
  • Skjoldbjærg, Erik (2013). Pionér.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.