1950-årene markerte et skille i DNVs historie. For det første vendte organisasjonen seg bort fra det britiske ideal som hadde dominert virksomheten fra slutten av 1800-tallet. Viktige tegn på dette var de omfattende endringer av DNVs byggeregler som fant sted fra 1953 og opprettelsen av en egen forskningsvirksomhet som ble startet fra 1955. Målet var å skape mer fleksible, men også mer vitenskapelig begrunnede regler, som også kunne gi rammer for byggingen av stadig større skip.
1950- og 1960-tallet var en periode hvor verdenshandelen, skipsfartsnæringen og den norske handelsflåten vokste kraftig. Dette skapte både mulighetene og behovet for den teknisk-vitenskapelige vendingen. Mulighetene til å finansiere forskning og utvikling fulgte den økende aktiviteten som fulgte nybyggingen av skip til DNV-klasse. Men samtidig var behovet for ny teknologisk innsikt og kunnskap påtrengende, særlig relatert til utviklingen av stadig større og mer avanserte skip.
Resultatet var en betydelig vekst i DNVs tonnasje, men også i markedsandeler. I 1951 hadde omtrent halvparten av den norske flåten DNV-klasse. I 1966 var mer enn 95 prosent av den norske flåten klassifisert av DNV. Samtidig hadde den norske flåten firedoblet seg målt i tonnasje. DNV hadde også tiltrukket seg utenlandske redere, da 1/5 av DNVs klassifiserte skip på dette tidspunktet tilhørte redere med tilhørighet andre steder enn Norge.
Helt sentral i utviklingen av DNV som en sentral aktør innenfor skipsteknisk forskning og pådriver for en mer teknisk avansert skipsbygging var ansettelsen av Georg Vedeler som selskapets administrerende direktør i 1951. Vedeler var professor i skipsbygging ved NTH fra 1946 og var svært engasjert i utarbeidelsen av DNVs nye byggeregler. I 1967 etterfulgte Egil Abrahamsen Vedeler som selskapets øverste leder. Abrahamsen hadde vært ansatt i DNV siden 1952, som forskningssjef fra 1955. Han skulle frem til sin avgang i 1985 lede et selskap der forskningen var en viktig drivkraft mot et mer diversifisert selskap, og der dens betydning og omfang tiltok.
I DNVs første 100 år var oppgavene nesten utelukkende knyttet til skip, riktig nok av svært varierende karakter, fra seil, til damp og dieseldrevne skip, fra skip laget av tre til de av jern og så av metall. Forskningsvirksomheten skulle gjøre det mulig å diversifisere langs flere akser: Skipet kom ikke lenger til å være det eneste objektet DNV forholdt seg til, og skipsklassifikasjon skulle ikke lenger være den ene aktiviteten.
Utvikling av norsk olje- og gassvirksomhet i Nordsjøen skapte etterspørsel etter DNVs kunnskap om konstruksjoner, materialer og sikkerhet i mer allmenn forstand. DNV skulle fra begynnelsen av 1970-tallet yte assistanse til norske myndigheter, men også til operatører og leverandørindustrien. Klassifikasjon av flyttbare innretninger, som fulgte de reguleringsformer som allerede fantes for skip, skulle også bli et betydelig marked for organisasjonen.
Disse tjenestene utviklet seg i en periode der den tradisjonelle klassifikasjonen av skip opplevde markedsmessige problemer. Krisen i internasjonal skipsfart som fulgte etter oljekrisen i 1973 var langvarig og alvorlig, og preget skipsfarten sterkt frem til slutten av 1980-tallet. Dette førte til få nybygg og skip i opplag, noe som igjen gikk utover DNVs ordrebøker.
DNV ble organisert som en stiftelse fra 1979. Endringen var i utgangspunktet, og i hovedsak, motivert av ønsket om å bringe norske myndigheters representanter inn i DNVs styrende organer, og med dette styrke organisasjonens inngripen i reguleringen av offshore installasjoner og teknologi. Fra begynnelsen av 1970-tallet hadde DNV utført inspeksjoner på vegne av det norske oljedirektoratet og virket som konsulent i en rekke sikkerhetsspørsmål, men organisasjonen ivret også for et reguleringsprinsipp for oljenæringen som ville være nærmere skipsklassifikasjon. Da vedtaket om å omdanne medlemsforeningen ble en realitet i 1978 hadde endringer i de norske reguleringsprinsippene blitt foretatt i motsatt retning. Internkontrollprinsippet ga DNV ingen privilegert rolle i reguleringen av sikkerhet på norsk sokkel og resultatet var at stiftelsen ble en realitet, men i praktiseringen av den forble norske myndigheter uten representasjon i selskapets organer. Stiftelsens råd ble besatt av i hovedsak representanter for norsk maritim næring, inkludert verkstedindustrien og sjøforsikring, men etter hvert også for generell industri.
Den høye oljeprisen på begynnelsen av 1980-tallet gjorde derimot at nye felter ble bygd ut på norsk sokkel og store oppdrag ble gitt DNV i forbindelse med utbyggingen av felt som Statfjord og Frigg. Dette gjorde at olje- og gass-aktivitetene til DNV økte i omfang også etter at internkontrollprinsippet ble innført som prinsipp i form av forskrifter fra 1981. Internkontrollprinsippet slo fast at det var den ansvarlige operatør som til enhver tid hadde ansvar for sikkerheten, og selskapene måtte dermed utvikle interne sikkerhetssystemer.
Kommentarer (2)
skrev Svein Askheim
svarte Kjell-Olav Hovde
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.