Faktaboks

Gabriel Christiansen
Født
18. august 1694, Halden
Død
19. november 1738, Flekkerøy
Virke
sjøoffiser og overlos
Familie

Sønn av kjøpmann og reder Christian Pedersen (Aalborg) og Else Svendsdatter.

Gift 1721 i Tønsberg med Birthe Ørbech (1700-1750), datter av sogneprest til Ringebu Otto Hansen Ørbech og Maren Nicolaidatter Orloff.

Morfar til kjøpmannen og falskmyntneren Pascal Paoli (Essendrop) (1770–1847). Fars morfar til legen Gerhard Paoli (1815–1898), presten og politikeren Bernhard Ludvig Essendrop (1812–1891) og biskop Carl Peter Parelius Essendrop (1818–1893).

Gabriel Christiansen var en norsk sjøoffiser og embetsmann som er blitt kalt «det norske losvesenets far». Etter en karriere som sjøoffiser under den store nordiske krig, leverte han ved krigen slutt i Norge 1719 inn et detaljert forslag til organisering av et statlig losvesen i Norge.

Christiansen ble deretter i 1720 utnevnt til overlos for det sønnafjelske Norge. De følgende årene etablerte og ledet han organisasjonen i sitt distrikt. Det nye losvesenet førte til en rekke konflikter med kjøpmenn, redere og lokale embetsmenn. Losvesenet ble svekket, men overlevde med noen endringer.

På 1730-tallet fikk Gabrielsen dessuten utvirket at det ble utstedt en kongelig forordning som regulerte og opprettet et havne- og ringvesen i Norge, noe som ga ham flere nye oppgaver. Gabrielsen bodde i Tønsberg, hvor han utbedret og vedlikeholdt den smale gjengrodde Stenskanalen mellom byen og Nøtterøy.

Gabriel Christiansen mistet livet i et skipsforlis ved Flekkerøy i Agder under en inspeksjonsreise i 1738.

Bakgrunn

Gabriel Christiansen ble født og vokste opp i havnebyen Fredrikshald (nå Halden) i 1694, hvor hans far, som hadde innvandret fra Jylland i Danmark på 1680-tallet, var kjøpmann og reder.

Store nordiske krig

Tordenskjold i Dynekilen
Slaget i Dynekilen i 1716 er et av de mest berømte slaga i norsk historie. Her nedkjempa Peter Tordenskjold 29 svenske skip, til trass for at han selv kun hadde sju. Maleri av Carl Neumann.

Gabriel Christiansen gikk som 15-åring i 1709, etter innledningen av elleveårskrigen, inn i den dansk-norske flåten som månedsløytnant i Nordsjøeskadren. Her utmerket han seg som kommandør for mindre fartøyer og ved å foreta rekognoseringstokt langs av kysten svensk Båhuslen. Han var også en periode nestkommanderende på et linjeskip. I 1716–1717 stod han under Peter Tordenskiolds kommando, og deltok blant annet i slaget ved Dynekilen i 1716 og under angrepene på Strömstad og Göteborg i 1717. Samme år ble han etter Tordenskiolds anbefaling forfremmet til kapteinløytnant.

I krigens sluttfase var tjenestegjorde han på viseadmiral Andreas Rosenpalms flaggskip Ditmarsken. I 1719 ble han også sendt ut av Rosenpalm for å inspisere havneforholdene i østnorske havner.

Et norsk losvesen

Losskøyte
En tradisjonell losskøyte, slike som ble brukt i det norske losvesenet på 1800-tallet.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
En gammel norsk Lods

"En gammel norsk Lods" kobberstikk av sveitseren Johann Heinrich Senn (1770-ca.1830) etter en samling originale tegninger som tilhørte stiftamtmannen over Fyn, grev Gebhard Moltke, tidligere stiftamtmann i Kristiania. Trolig er det maleren J.F.L. Dreier (1775-1833) fra Trondheim som har laget akvarellene som ble Senns forelegg. Trykt i plansjeverket "Norske Nationale Klædesdragter", utgitt i København 1812-1815.

. Ein alter norwegischer Lootse. No.54.

Av .
Lisens: CC PDM

Prosjektet om opprettelse av et losvesen i Norge

Høsten 1719 sendte Christiansen et supplikk til Kongen. Den inneholdt et forslag om å opprette et organisert losvesen i Norge og bygde i stor grad på erfaringer han hadde høstet i løpet av krigen. En av dem var at det mange sider ved kysten var mangel på kjentfolk og loser. Losene som fantes, var ofte udyktige, og det eksisterte ikke noe samlet oppsyn med dem. I flere tilfeller hadde dette ført til kostbare forlis av krigsskip. Den dansk-norske fellesflåten hadde forsøkt å bøte på dette problemet ved å ansette egne loser enkelte steder.

Christiansen pekte dessuten på at han hadde etter lang tid i den dansk-norske flåten hadde god kunnskap om loser og losing langs kysten. Hvis han ble utnevnt til inspektør for losingen sønnafjells i Norge, lovet han å sørge for at losvesenet i alle havner ble satt i god stand. Dette ville være nytte både for Kongen, staten og for alle sjøfarende. Supplikken ble anbefalt av Christiansens overordnede admiralene Tordenskiold og Rosenpalm. Den siste mente at situasjonen egentlig var mye verre enn det kapteinløytnanten beskrev.

I København ble søknaden i 1720 videresendt til Admiralitetet, flåtens operasjonelle ledelse, som også bifalt den. Et ordnet losvesen i Norge ville være en stor fordel, som om ville redde menge liv og gjøre mye godt. Det burde burde også tas hensyn til sjøfolk som under krigen hadde stått i kongens tjeneste. Admiralitetets innstilling ble deretter godkjent av Kongen. Gabriel Christiansen ble i mai 1720 utnevnt til kaptein og overlos sønnafjells, samtidig fikk Admiralitetet ordre om å utarbeide et forlag til instruks.

I juni samme år ble Tordenskiolds bror Jan Wessel utnevnt til overlos i det nordafjelske Norge. Wessels instruks var identisk med den Christiansen hadde fått måneden før.

En kongelig ordinans fastsatte takstene ulike skip skulle betale for losing i Norge. Hovedprinsippet var at betalingen ble regent etter skipets størrelse og hvor mange mil det ble loset. Ordinansen slo fast at losene var forpliktet til å lose alle skip som ønsket det og at det var losplikt for alle skip som gikk inn til havner i Norge. De måtte bruke de privilegerte eller kongelige losene og betale dem etter taksten. Overlosinstruksene og ordinansen ble godkjent av kong Frederik 4. den 24. mai.

Med dette var altså det etablert et losvesen i Norge. Ideen og utformingen var det Gabriel Christiansen som stod bak. Christiansens prosjekt var basert på at losing skulle foretas av sertifiserte loser organisert i losoldermannskap langs hele kysten, som altså hadde enerett og plikt til å lose skip som ville inn til norske havner. Losene var selvstendige næringsdrivende, som fikk sine inntekter ved fastsatte lospenger eller sportler betalt av skipperne de betjente. Losoldermenn og overdoser fikk en andel av disse avgiftene.

Losvesenet i funksjon 1720–1738

Gabriel Christiansens instruks påla ham med det første å foreta en inspeksjonsreise til alle havnene i sitt losdistrikt for å få en oversikt over forholdene, samt å anta og sertifisere losoldermenn og loser. Dette skjedde sommeren og høsten 1720. Til sammen antok han 28 losoldermenn og 310 loser, fordelt på 54 loshavner i sitt distrikt. Omtrent halvparten av losene var nye, mange av dem tidligere sjøfolk fra flåten.

Nordafjells innsatte overlos Jan Wessel 296 loser i 14 losoldermannskap. Nord for Senja klarte denne imidlertid ikke å få satt inn loser.

Klager

Det kom raskt en rekke klager på den nye losordningen, kjøpmenn og redere klaget særlig på at den påførte dem større utgifter, at det kunne være vanskelig å få tak i loser og at losene de fikk tak i ofte var lite dyktige.

Christiansen ble imidlertid støttet av stattholderen i Norge Ditlev Vibe, og etter å ha undersøkt saken fant regjeringen København at de var overdrevet, men at ordningen burde justeres. Dette ble gjort ved innføringen en ny felles losforordning i 1725, som erstattet de to overlosenes parallelle instrukser som grunnlag for lostjenesten. Den bekreftet likevel hovedprinsippene fra 1720, men opphevet losplikten for innenlandske fartøyer og åpnet for at bønder og fisker langs kysten kunne lose fartøyer hvis det ikke var sertifiserte loser til stede, som såkalte reserveloser. Det ble også innført harde straffer for loser som ikke oppsøkte skip som søkte etter los, som satte skip i fare eller forårsaket forlis.

Havne- og ringevesenet

Fortøyningsring
Gammel fortøyningsring ved fiskeværet Nordøyan i Trøndelag.
Fortøyningsring
Lisens: CC BY SA 3.0

På 1600-tallet, da skipstrafikken langs norskekysten økte, hadde lokale grunneiere flere steder satt ned og vedlikeholdt fortøyningsringer på tjenlige steder. Til gjengjeld måtte skip som brukte dem betale en avgift. Men det fantes ikke her noe overordnet tilsyn med disse, eller noe plan for å sørge for at slike ringer var på plass alle steder der de trengtes. Flere steder, særlig i vest og nord i landet manglet de mange steder helt. Det var heller ikke noe offentlig tilsyn med havnene, og mange steder var det problemer med at de vedlikehold og ved at havner ble ødelagt av mudder eller ballast dumpet av innkommende skip.

I januar 1730 fikk Christiansen hjelp av den ferske stattholderen grev Christian Rantzau til å sende ned et utkast til en egen norsk havneforordning til Kongen. Dette utkastet dannet grunnlaget for forordningen om havnenes istandsettelse i Norge som ble utstedt av Kongen i 1735. Med denne forordningen ble det også et organisert norsk havnevesen. Christiansen arbeide med å ta i initiativ til å opprette statlige organisasjoner for å løse problemer knyttet til transportsikkerhet til sjøs og maritim infrastruktur, som han selv ble satt i spissen for, har ført til at historikeren Ola Teige har kalt ham en «embetsentrepenør».

Et tegn på respekten Christiansen nøt hos det dansk-norske styringsverket var at han under kong Christian 6. og dronning Sophie Magdalenes Norgesbesøk i 1733, fulgte det kongelige følget og sto til rors på kongens sjalupp da det seilte langs kysten fra Trondheim til Larvik.

Stenskanalen i Tønsberg

Sjøkart over Tønsberg ca. 1730
Et håndtegnet sjøkart over Byfjorden og havnen i Tønsberg fra omtrent 1730, som viser eidet mellom byen og Nøtterøy og den gamle, gjengrodde kanalen der som Gabriel Christiansen senere gravde ut. Merk at bildet har sør øverst og nord nederst.
Omtrentlig målestokk er 1:8000. Original kartstørrelse ca. 70 x 43 cm.

Gabriel Christiansen bosatte seg på 1720-tallet i Tønsberg. Her fikk han i 1732 kongelig privilegium på å utbedre Stenskanalen, en kanal som gikk gjennom det grunne sundet som gikk mellom Nøtterøy og fastlandet. Denne var blitt gravd ut på 1200-tallet og hadde gjort sundet farbart for større skip som kom inn Tønsbergfjorden. Den hadde senere grodd igjen og nå på 1700-tallet var dybden på under en meter ved vanlig vannstand.

Mot å restaurere kanalen fikk Christiansen nå retten til å ta betaling av skip som passerte den og å ta samle inn bompenger fra folk som krysset kanalen på en klaffebro han bygde over kanalen. Kanalen ble åpnet for trafikk i 1735. Arbeidet med kanalen og bygging av brua viste seg å bli et underskuddsprosjekt. Christiansen havnet i betydelig gjeld som ikke kunne dekkes av inntektene de ga. Kanalen Christiansen gravde ut i Tønsberg grodde imidlertid snart igjen.

Etter hans død ble den solgt til en videre til en rekke private eiere. I 1838 ble den gravd ut igjen og er siden blitt utvidet en rekke ganger.

Dødsfall

Natten mellom 18. og 19. november mistet Christiansen livet da han med sin jakt Erstatningen forulykket på skjæret Griserumpa ved Christiansø festning på Flekkerøy, ikke langt fra Kristiansand. Han druknet, 44 år gammel, og ble begravd i Kristiansand domkirke seks dager senere. Tre loser som var med ham overlevde, en døde.

Dette var for øvrig ikke første gang han havnet i et farlig forlis. Også i 1721 hadde et skip forlist og sunket i Kragerøskjærgården, på vei til København med Christiansen om bord. Frem til losene på midten av 1800-tallet gikk over fra å bruke åpne båter til å bruke losskøyter med dekk og et mer solid og hensiktsmessig design (se Peter Norden Sølling), var drukningsdøden en vanlig, om ikke sannsynlig, skjebne for loser.

Ved sin død i 1738 etterlot kaptein Gabriel Christiansen seg et vel fungerende og godt organisert losvesen, i form av en halvprivat organisasjon som sørget at det var dyktige loser tilgjengelig for ankommende skip langs hele kysten, fra Svinesund til Finnmark. Losvesenet hadde nå fått en organisasjonsform og et særpreg som skulle prege det i lang tid, delvis helt til i dag. Han sto også i spissen for det første statlig organiserte havne- og fortøyningsvesenet i Norge. Han var dermed en pioner i norsk sjøfarts- og samferdselshistorie.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bergersen, O. (red.), Tordenskiolds brev, Oslo 1963.
  • Finne-Grønn, S.H., «Gabriel Christiansen» i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 3, Oslo 1926.
  • Hillesund, P., Losvesenet på 1700 tallet, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, Oslo 1993.
  • Johnsen, A. O., Tønsberg gjennom tidende, Oslo 1971.
  • Krohn-Holm, J. W., Losvesenet i Norge 250 år. Trekk fra stiftelsestiden 1719-25, Larvik 1969.
  • Storm, O., «Det norske lodsvæsen», i Worm-Müller, J. (red.), Den Norske sjøfarts historie. Fra de ældste tider til vore dage , bind 3:2, Kristiania 1929, s. 234-252.
  • Teige, O., «Privatisert statsbygging. Kaptein Gabriel Christiansen og opprettelsen av et norsk losvesen 1719–1738», i Gurandsrud, E. og Teige, O. (red.) Norsk loshistorie 1720–2020. Fra selvstendige næringsdrivende til statsansatte, Oslo 2023.
  • Thomle, E. A., «Familien Essendrop i Norge», i Norsk tidsskrift for genealogi, personalhistorie, biografi og literærhistorie, bind I, Christiania 1907, s. 102-104 og 215.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg