Natur og geografi setter rammene for det norske skogbruket. Variasjonene i klima og vekstforhold fra nord til sør i landet er store. Norge strekker seg over flere klimasoner, fra arktisk sone lengst i nord til temperert sone i sør. Skogbildet skifter karakter fra landsdel til landsdel, ettersom ulike planteslag i årtusener har funnet sin plass i geografien.

Det samlede areal med produktiv skog utgjør 74 528 km2 eller ca. 20 % av landets areal.

Bjørk er det dominerende treslag nord for Saltfjellet. I Nord-Norge er skogbildet stedvis isprengt iøynefallende innslag av furu, som typisk forekommer i Sør-Varanger med Pasvik som kjerneområde. Sør for Saltfjellet overtar norsk gran, med innslag av importerte bartrær, spesielt på Vestlandet – med den opprinnelig nordamerikanske sitkagran som den viktigste.

Over hele landet er Norge et forunderlig godt skogbevokst område, med vierskog til fjells. Klimaendringer har de siste par tiår ført til at skoggrensen har flyttet seg flere hundre meter opp mot snaufjellet. I dalførene og flatbygdene på Østlandet dominerer stadig granskogen, med løvtrær på egnet bonitet og edelløvtrær lengst i sør, på begge sider av Oslofjorden.

Norsk institutt for skog og landskap foretar systematiske målinger av skogareal, virkesforråd og tilvekst. Statistisk Sentralbyrå foretar regelmessige tellinger av samtlige eiendommer i landbruket som gir opplysninger om eiendomsstørrelse, eierforhold, driftsformer, avvirkning og arealbruk m.m.

Det samlede areal med produktiv skog utgjør 74 528 km2 eller ca. 20 % av landets areal. Omkring 10 % av arealet er ikke økonomisk drivbart. Trebevokst, ikke-produktivt areal under barskoggrensen er 17 185 km2. I tillegg er det registrert 830 km2 produktiv skog i Finnmark. Stående volum (stammemasse under bark) er 686 mill. m3, med en årlig tilvekst på 23 mill. m3 (2000).

Registrert skogareal øker på grunn av gjengroing og stigende skoggrense. Både stående volum og tilvekst er fordoblet i løpet av de siste ca. 70 årene. Den årlige hugstmengden fra norske skoger ligger på 9–11 mill. m3 industrivirke og brenneved. Medregnet trær som dør av naturlige årsaker, vil den årlige avgangen av virke være omkring 50 % av tilveksten.

Inntil 1950 skjedde tømmerhugst stort sett med håndkraft, nærtransporten frem til elv eller vei med hest, og langtransporten ved fløting og i noen grad med lastebil og jernbane. Nesten alt virke ble barket i skogen. I løpet av få år ble dette endret. Motorsagene overtok det meste av felle-, kviste- og kappearbeidet. Samtidig ble det slutt med barking i skogen, og omkring 1970 var motorsagen skogsarbeiderens eneste håndredskap. Fra 1950-årene overtok traktorer stadig mer av terrengtransporten.

Til å begynne med ble det brukt landbrukstraktorer, men senere kom også spesialbygde skogstraktorer som slepte tømmerstokker eller hele stammer frem til bilvei, hvor kapping, sortering osv. ble utført. Siden 1980-årene er stadig mer av hugstarbeidet overtatt av hugstmaskiner, som feller, kvister og kapper trærne. Kappingen skjer etter optisk måling av stammen holdt opp mot en beregning av hva som gir den beste økonomiske utnyttelsen. Beregningen skjer i en egen datamaskin i hugstmaskinen. Tømmeret blir oftest kjørt frem til bilvei med lassbærende maskiner, som er kraftige, terrenggående traktorer med hydraulisk lessekran og vogn som rommer 12–15 m3 virke.

Fortsatt utføres en del av skogsdriften med lettere utstyr, som motorsag og landbrukstraktor, særlig i gårdsskogbruket. I bratte lier, hvor hjulredskap ikke kommer frem, brukes taubaner. Videretransporten av virket fra skogen til industritomt, dit barkingen også er flyttet, skjer mest med tømmerbiler. Mekaniseringen av skogbruket førte til en omfattende utbygging av skogsveier, som skjøt fart i 1950-årene og varte ut 1900-tallet. Det totale private skogsveinettet består av ca. 45 000 km bilveier og ca. 50 000 km traktorveier.

Mens mekaniseringsgraden i skogbruket enda var lav, var det vanligst at skogeierne selv administrerte skogsdriften, og mange arbeidet også manuelt i skogen. Nå blir en stadig større del av skogsarbeidet utført på oppdragsbasis av entreprenører som er eiere av maskiner og utstyr, og som er en ny yrkesgruppe i skogbruket. For å sikre at skogbruket oppfyller økte krav til miljøvennlig drift er det innført sertifiseringsordninger. For mesteparten av skogarealet blir de kriterier for bærekraftig skogbruk som er stilt opp i prosjektet «Levende Skog», lagt til grunn for sertifiseringen.

Av det produktive skogarealet eier privatpersoner ca. 77 %, selskaper og sameier 7,5 %, staten knapt 7 %, kommuner 3 % og allmenninger 5,5 %. Norge har en større andel privatskog enn noe annet land i Skandinavia. En stor del av den private skogen eies av bønder og drives som gårdsskoger sammen med jordbruk. Det er 125 000 eiendommer med mer enn 25 dekar skog. Av disse er 120 000 eid av privatpersoner. Skogarealet er meget ujevnt fordelt på eiendommer. Det er bare ca. 1200 eiendommer med mer enn 5000 dekar skog, men disse har ca. 30 % av skogarealet. Vel en tredel av skogeierne er medlemmer i en av skogeierorganisasjonene Norges Skogeierforbund eller Norsk Skogbruksforening.

Landbruks- og matdepartementet er øverste, sentrale forvaltningsorgan for skogbruksnæringen. Den ytre etat består av fagpersonell ved Fylkesmannens landbruksavdeling og i kommunene, som fra 2004 har overtatt det meste av forvaltningen av de juridiske og økonomiske virkemidlene i skogpolitikken. Organisering og stillingsbetegnelser i den ytre etat varierer mellom ulike fylker og kommuner (der det tidligere var en ensartet struktur med fylkesskogsjef, fylkesskogmester og skogbrukssjef). Statens skoger forvaltes av statsforetaket Statskog i Namsos.

Det lovmessige grunnlag for skogbruket er skogbruksloven (lov om skogbruk av 27. mai 2005), som har til formål å fremme en bærekraftig forvaltning av skogressursene med sikte på aktiv lokal og nasjonal verdiskaping og å sikre det biologiske mangfoldet, hensynet til landskapet, friluftslivet og kulturverdiene i skogen. Kommunenes ansvar for skogforvaltningen blir synliggjort, skogeiernes meldeplikt for skogbrukstiltak blir utvidet, og skogeierne pålegges å ha oversikt over miljøverdiene i skogen og å ta hensyn til disse i den praktiske virksomheten.

Siden 1990-årene har skogbruksnæringen utviklet seg i markedsøkonomisk retning, f.eks. med friere tømmer- og eiendomsmarked, mens miljøhensyn er blitt tillagt større vekt i skogpolitikken. De offentlige tilskuddene til næringsrettet skogbruk er redusert, særlig fra 2004 da statstilskuddet til skogreising ble tatt bort, mens det gis mer støtte til miljørettede tiltak. Skogsveibyggingen er sterkere regulert og gis mindre offentlig støtte.

Utdanning i skogbruk gis i utdanningsprogrammet for naturbruk i videregående opplæring. Utdanningen fører frem til fagbrev. 3-årig høyere utdanning i skogbruk blir gitt ved noen statlige høyskoler. Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås tilbyr 3- og 5-årig høyere, forskningsbasert utdanning i skogfag.

Skogen har fra de eldste tider vært en viktig del av næringsgrunnlaget i Norge. Den gav mat, brensel, emner til våpen, redskaper og husvirke. Den var også en forutsetning for tjærebrenning, jernutvinning og saltkoking. Bark til garving av huder og skinn var også viktig. Allerede på 1300-tallet ble det eksportert trelast, i første omgang til Tyskland, England og Nederland, på 1500-tallet også til Spania. Opprinnelig stod nordmennene selv for handel og transport, men senere overtok nederlenderne dette. Den innenlandske etterspørsel etter trevirke økte da jernverkene kom i drift fra 1500-tallet.

Allerede Gulatingsloven og Frostatingsloven inneholdt lovregler om skogbruk, og fra 1500-tallet forsøkte myndighetene å føre en restriktiv skogpolitikk. Det var bl.a. eksportforbud for trelast 1532–62, dels for å sikre Danmarks og Norges egne behov, dels for å hindre rasering av skogen. Frykt for skogødeleggelse har gått igjen i skoglovgivningen like til vår egen tid. I 1650 ble det utnevnt en generalinspektør for skogene i Norge, men stillingen ble inndratt etter 20 år. Det neste tilløp til fast skogadministrasjon var Det eldre Generalforstamt i 1739, med tyske forstmenn i ledende stillinger, men heller ikke dette førte frem. Den nåværende skogadministrasjon ble opprettet i 1859, i første omgang for statens egne skoger.

Den første vannsagen man kjenner er fra 1503, men den raske utbredelsen av disse sagene tyder på at de var i bruk før denne tid. Etter hvert vokste det opp en sagbruksindustri nederst i elvene og ved kysten, senere også lenger inne i landet. Tømmerfløtingen ble satt i system, og større skogområder ble tilgjengelige for økonomisk drift. Den første tiden rådde bøndene selv for sagbruksdriften. Kirken og lensherrene eide også store skogområder og drev sagbruk, senere gjorde enkelte embetsmenn det samme. Etter reformasjonen gikk kirkens gods over til kronen, som derved ble den største skog- og sagbrukseier. Kronen hadde også store inntekter ved avgift og toll på sagbruksdrift og trelast. Bøndene ble etter hvert presset ut av sagbruksdriften, og byborgerne overtok. I 1662 kom byprivilegiene som lovfestet byborgernes enerett til trelasthandel, og i 1668 sagbruksprivilegiene som la strenge restriksjoner på sagbruksdriften.

Sagbruksindustrien utviklet seg raskt på 1600-tallet. I 1650 var det 1750 sagbruk i landet. Sist på 1700-tallet stagnerte eksporten på grunn av mindre produksjon og økende innenlandsk forbruk. Etter 1812 ble det nedgangstid for sagbrukene, og først i 1845 nådde eksporten samme nivå som først på 1800-tallet.

I 1814 ble det lempet på sagbruksrestriksjonene, og bøndene kunne igjen skjære tømmer fra egen skog. Mange av de gamle handelshusene gikk over ende, og en del av de skogeiendommene de hadde skaffet seg, ble kjøpt tilbake av bøndene. I 1840 var det 2000 bondesager og 700 privilegerte sagbruk i Norge. I 1842 lempet England på importrestriksjonene og ble etter hvert det viktigste markedet. Den økte trelasthandelen førte til økt aktivitet i bygdene. Jernbanen lettet planketransporten, og det ble satt i gang kanalisering av viktige vassdrag.

I 1840 kom de første sirkelsagene, og den første dampsagen ble reist i Namdalen i 1853. Fra 1860 ble sagbruksprivilegiene opphevet. Dampsagene krevde større enheter, og på samme tid vokste høvleriindustrien frem. Dette gav høyere tømmerpriser og bedre vilkår i bygdene. I 1866 ble det første tresliperiet bygd ved Bentse Brug i Oslo. I 1874 bygde Hafslund den første sulfatcellulosefabrikken, og i 1881 fulgte den første sulfittcellulosefabrikken i Skien.

Også inn på 1900-tallet, da industrialiseringen av landet skjøt fart, fortsatte skogbruk og skogindustri å være viktige næringsgrener. I tiden etter den annen verdenskrig var skogsektoren viktig som leverandør av materialer til gjenoppbyggingen og som kilde til inntjening av fremmed valuta, som på den tiden var et viktig økonomisk poeng. Omkring 30 % av inntektene fra vareeksporten kom fra skogsektoren. Prisene på skogprodukter var høye. Økning av virkeproduksjonen både på kort og lang sikt ble betraktet som ønskelig. Fra statens side ble en rekke tiltak satt inn for å rasjonalisere skogbruket og øke produksjonen. Veiledningstjenesten ble styrket, og det ble opprettet statlig eide planteskoler. Investeringer i skogsveier og skogsmaskiner ble gitt gunstige vilkår og også direkte offentlige tilskudd. Dette førte til en utvikling der sysselsettingen i skogbruket sank raskt, og ved utgangen av 1900-tallet var den bare 10 % av hva den var rundt 1950, eller ca. 5000 årsverk. Større økonomiske tilskudd ble også gitt til skogkulturarbeid og skogreising (treslagskifte) i kyststrøkene. En omlegging av skogbehandlingen med økt bruk av flatehugst og gjenplanting av ny skog ble satt i verk.

Fra 1970-årene vokste det frem en motstand mot denne utviklingen fra naturvernhold, til å begynne med som en konflikt mellom skogbruks- og rekreasjonsinteresser (Oslo-marka). Særlig etter Rio-konferansen i 1992 om bevaring av biologisk mangfold blir produksjonen av trevirke sett i et bredere perspektiv. Produksjonen må drives slik at det biologiske mangfoldet, som for en stor del er knyttet til skogen, blir bevart, og ellers at hensynet til andre goder som produseres på skogarealene, og som ikke alltid har noen markedspris, f.eks. rekreasjonsmuligheter, sopp, bær osv., blir ivaretatt. Dette har stor praktisk virkning for driftsmåter og kostnader ved produksjon av trevirke. Også skogens rolle i den store klimasammenheng er blitt et aktuelt spørsmål ved at voksende skog binder klimagassen CO2, mens bruk av trevirke til brensel og materialer ikke tilfører klimasystemet nye klimagasser.

Samtidig har prisen på trevirke falt fra etterkrigstidens høye nivå. Verdenshandelen med trevirke har økt, bl.a. på grunn av billigere transport. Plantasjeskoger i andre deler av verden har skapt grunnlag både for lokal industri og eksport av virke. Åpningen mot Øst-Europa medførte økt tilgang av virke derfra. Konkurransesituasjonen for skogbruket har derfor forandret seg sterkt fra slutten av 1900-tallet. Likevel er skogbruk og trebasert industri ved begynnelsen av 2000-tallet en av landets viktigste landbaserte industrigrener med en sysselsetting på vel 30 000 årsverk.

Bonnevie-Svendsen, Conrad m.fl., red.: Skogbruksboka : skogbruk og skogindustri, 1960-64, 5 b.

Fryjordet, Torgeir: Skogadministrasjonen i Norge gjennom tidene, b. 1: Skogforhold, skogbruk og skogadministrasjon fram til 1850, 1992, isbn 82-992624-0-2, Finn boken

Fryjordet, Torgeir & Knut Skinnemoen, red.: Skogadministrasjonen i Norge gjennom tidene, b. 2: Tiden etter 1857, 1962, Finn boken

Halberg, Paul Tage: Den stolte sliter : skog- og landarbeiderne 1900 til 1990, 1993, isbn 82-993025-0-1, Finn boken

Halberg, Paul Tage: Bjelker i bygde-Norge : skogeierorganisasjonen og skogbruksnæringen 1894-1994 med fokus på Glomma-vassdraget, 1999, isbn 82-995031-0-8, Finn boken

Larsson, John Y. & Svein M. Søgnen: Vegetasjon i norsk skog : vekstvilkår og skogforvaltning, 2003, isbn 82-529-2679-7, Finn boken

Lykke, Jon, red.: Skogen : natur og næring i Norge, 1988, isbn 82-05-17656-6, Finn boken

Lykke, Jon, red.: For skogens sak : bærekraftig utvikling gjennom 100 år, 1998, isbn 82-529-2368-2, Finn boken

Vevstad, Andreas: Norsk skogpolitikk : streiftog i det 20. århundre, 1992, isbn 82-529-1382-2, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.