Færøyenes litteratur

Færøyene har ingen skriftlig forndiktning. En rik middelalderlitteratur er imidlertid bevart gjennom muntlig overlevering, hovedsakelig i form av episke danseviser som fortsatt blir sunget til den tradisjonelle færøydansen. De eldste av disse såkalte kvæði er trolig fra 1300-tallet.

Ofte gjenfinnes de samme motivene som i islandske fornaldersagaer, for eksempel Volsunga saga, som igjen bygger på Edda-diktene om Sigurd Fåvnesbane og gjukungene. Disse kvæði forteller som regel om begivenheter i fremmede land, gjerne i Sentral-Europa, men også i Norge. I noen berettes det om historiske personer som levde flere hundre år før Færøyene ble bebygd, for eksempel Attila, som døde på 400-tallet. Attila, eller «Artala kongur», omtales i den mest kjente av visene, Sjúrðarkvæðini, som egentlig er tre beretninger og der storparten av det historiske stoffet er hentet fra europeisk historie.

I alt er det bevart 236 kvæði, som først ble nedskrevet på 1800-tallet. Forfatterne av disse gamle kvæði er ukjente.

Kvad-sjangeren ble benyttet i form av såkalte tættir (ofte ironiske eller satiriske dikt) av kjente forfattere fra 1700-tallet av, da gjerne med samtidshendelser på Færøyene som motiv. Den kjente frihetshelten Páll Pálsson Nolsøe (1766–1809) diktet kvad i politisk øyemed, mens Jens Chr. Djurhuus (1773–1853) skrev populære danseviser om Ormurin Langi og Sigmundar kvæði med motiver fra norsk og færøysk historie hentet fra Heimskringla og Færøyingenes saga.

Av avgjørende betydning for den færøyske litteraturen var prosten V. U. Hammershaimbs (1819–1909) arbeide med å fastsette en skriftform for færøysk språk på grunnlag av dialektene.

Hans arbeid førte til en oppblomstring av færøysk litteratur i siste halvdel av 1800-tallet, og skriftspråket var ikke gammelt da det fikk sin første betydelige dikter i lyrikeren Jens H. O. Djurhuus (1881–1948), som skrev i en litt forsinket høystemt romantisk stil. Broren hans, Hans A. Djurhuus (1883–1951), skrev lyrikk i mer folkelig stil. Blant periodens lyrikere kan også nevnes Richard Long (1889–1977).

Den første romanen på færøysk, Babelstórnið, av Regin í Líð (1871–1962), ble utgitt i 1909. Den andre romanen kom 18 år senere; Beinta (1927) av Hans A. Djurhuus.

1900-tallets betydeligste færøyske forfatter er William Heinesen (1900–1991), en av Nordens fremste person- og miljøskildrere. Han skrev sine bøker på dansk, og fikk i 1965 Nordisk Råds litteraturpris for den historiske romanen Det gode Håb, med handlingen lagt til 1600-tallet.

En annen stor begavelse som skrev på dansk, var Jørgen-Frantz Jacobsen (1901–1938). Han skrev bare én roman, Barbara, men den er til gjengjeld blitt stående som en av de fineste kvinneskildringene i nordisk litteratur.

Den øvrige færøyske litteraturen fra 1900-tallet er i alt vesentlig skrevet på færøysk, og fremst blant de færøyskskrivende prosaistene regnes folkelivsskildreren og språkkunstneren Heðin Brú (1901–1987). Martin Joensens (1902–1966) prosa er preget av realistisk fortellerstil.

Et sentralt navn i etterkrigstidens prosa er Jens Pauli Heinesen (1932-2011), som fikk sitt gjennombrudd med romantrilogien Tú upphavsins heimur (1962–1966), som bredt episk skildrer en hamskiftetid i det færøyske bygdesamfunnet. I senere bøker har han kritisert teknokrati, monopolkapitalisme og en internasjonalisme som lik «ormen» i romanen Frænir eitur ormurin (1973) forgifter alle forsøk på å hevde færøysk identitet og selvstyre.

En fin stilist er også Gunnar Hoydal (født 1941), mest kjent for romanen Undir Suðurstjørnum. I dagens færøyske litteratur har Hanus Kamban (født 1942) en fremtredende plass både som essayist, biograf og som en kresen novellist. Han utga i 2002 ut novellesamlingen Pílagrímar, der hans stilistiske mesterskap imponerer, og der motivene ofte hentes fra urbane og internasjonale miljøer.

Færøysk litteratur var lenge mannsdominert, men i de siste tiårene har flere kvinnelige forfattere skapt betydelig litteratur. Oddvør Johansen (født 1941) er et sentralt navn her. Hun ga i 1982 ut Lívsins summar (Livets sommer), der kvinneerfaringer og kvinneroller står sentralt. Et høydepunkt i forfatterskapet er romanen Í morgun er aftur ein dagur (1998, I morgen er det atter en dag), som forener sterke skildringer av kvinneliv med en sosialt engasjert fortelling om utviklingen av det moderne Færøyene i første halvdel av forrige århundre.

Lydia Didriksen (født 1957) har gjort seg bemerket med sine noveller, som forener en modernistisk form med anvendelse av billedspråk fra det underbevisste sjeleliv. Marianne Debes Dahl er blant de mest produktive kvinnelige forfatterne i dagens færøyske litteratur, og romanen Faldalín uttrykker en klart feministisk grunnholdning.

Den moderne lyrikken innledes med filologen Christian Matras (1900–1988), som skildrer færøysk natur og folkeliv. Den noe yngre Karsten Hoydal (1912–1990), fiskeriekspert og politiker, tar i sine dikt utgangspunkt i det hverdagslige og løfter det opp til deler av en dynamisk allnatur. Regin Dahl (1918-2007) hører også til periodens betydelige lyrikere.

I etterkrigstiden var lyrikken lenge dominerende. Guðrið Helmsdal Nielsen (født 1941) var den første kvinnen som ga ut diktsamling på færøysk med Lýtt lot (1963), og hun er samtidig blant de første som skriver kort-dikt inspirert blant annet av japanske haiku-dikt. Impulser fra haiku-diktningen finner man også hos Steinbjørn B. Jacobsen i hans første diktsamlinger i 1960-årene, men i neste tiår blir diktene hans mer preget av politisk polemikk. I de senere årene har han gitt ut en rekke prosabøker og skuespill, men også noen av sine sterkeste diktsamlinger, som for eksempel Tungl (1987, Måne), som fastholder en kosmisk opplevelse av sammenhenger i tilværelsen.

Et annet viktig navn i samtidens færøyske lyrikk er Rói Patursson (født 1947), som fikk Nordisk Råds litteraturpris for samlingen Líkasum (Liksom) i 1985. Her finner man åpne, assosiasjonsskapende dikt som uttrykker en romslig humanisme mer enn absolutte holdninger.

Jóanes Nielsen (født 1953) har gitt ut en rekke diktsamlinger og prosabøker der diktningen klart defineres som ledd i en klassekamp. I 2002 ga han ut sin hittil fineste diktsamling, Brúgvar av svongum orðum (Broer av sultne ord), som preges av en sterk billedskapende evne.

Andre sentrale navn i samtidens færøyske lyrikk er den språkbevisste og filosofisk skolerte Carl Jóhan Jensen (født 1957), som lenge var bosatt i Norge, og den radikale og ofte provoserende Tóroddur Poulsen (født 1957).

• litteratur
• Færøyenes historie
• færøysk språk

• Árni Dahl. Bókmentasøga I-III. Tórshavn, 1980-1983
• Malan Marnersdóttir og Turid Sigurðardóttir. Føroysk bókmentasøga, Volum 1. Tórhavn, 2011
• Jógvan Isaksen. Færøsk Litteraturs Historie 1298-1950. Marselius forlag, 2017

• Oskar Bandle. «Modern färöisk litteratur». Kungl. Vitterhets Historie og Antikvitets Akademiens årsbok, 1982
• Jógvan Isaksen. Færøsk litteratur : introduktion og punktnedslag. Vindrose forlag, 1993.
• Malan Marnersdóttir. Hvør av Ødrum. Samanseting, frásøgn og millumtekstleiki í føroyskari skaldsøgu eftir 1970. Torshavn, 2000
• Malan Marnersdóttir. Analyser af færøsk litteratur. Modtryk forlag, 2001
• Kim Simonsen. «Hvad blev der af dig Færøerne i alt myldret? : fra postmodernisme til en global og erfaringsramt litteratur». I: Millenium : nye retninger i nordisk litteratur. Redigert av Mads Bunch. Forlaget Spring, 2013
• Anne-Kari Skarðhamar. Periferi og sentrum : tolv artikler om færøysk litteratur. Unipub forlag, 2006.
• Turid Sigurðardóttir. «Färöisk litteratur». I: Färöarna : mer än fåglar. Redigert av Hasse Schröder. Uppsala, 1993
• Turid Sigurðardóttir. Bókmentasøgur. Greinasavn. Tórshavn, 2004.

• Færøysk lyrikk. Gjendiktet og med innledning av Knut Ødegård. Aschehoug, 1974
• Færøyske fortellere : noveller. Utvalgt og oversatt av Hedin Brønner. Gyldendal, 1979
• Fyrste ferda bort : færøyske noveller. Redigert av Gudlaug Nedrelid mfl. Samlaget, 1993. Etterord av Turid Sigurðardóttir: «Utviklinga i færøysk prosa»