John Bowlby var en britisk barnepsykiater og psykoanalytiker, kjent for sin teori om at følelsesmessig tilknytning til omsorgsgiver har fundamental betydning for barnets psykologiske utvikling.

Bowlby studerte psykologi ved Trinity University i Cambridge og begynte å arbeide med barn med avvikende atferd etter studiene. I 1929 begynte han å studere medisin ved University College i London. Underveis i medisinerstudiet begynte han å utdanne seg i psykoanalyse. Etter utdannelsen fortsatte han å interessere seg for barns utvikling og arbeidet en periode ved en barneklinikk.

Han ble invitert av FN til å redegjøre for konsekvensene av at barn ble foreldreløse etter andre verdenskrig. Dette arbeidet medførte en interesse for å studere nærmere hvilken betydning foreldre har for barns psykososiale utvikling.

John Bowlby lanserte begrepet separasjonsangst, som beskriver den redselen små barn fremviser når omsorgsgiveren er ute av syne. Disse observasjonene førte til en interesse for å studere det nøyaktige samspillsmønsteret mellom barnet og omsorgsgiver.

I 1958 lanserte han tilknytningsteorien, der han kobler barnets behov for omsorgsgiver som trygg base til evolusjonsteorien. Det er hensiktsmessig at barnet føler angst og søker tilbake til omsorgsgiver som trygg base. Når barnet begynner å bli mobilt ved å krabbe og gå, øker muligheten for at barnet utsettes for fare. Å søke tilbake til den trygge basen sikrer overlevelse.

Bowlby tilla utviklingen av trygg tilknytning til omsorgsgiverens reaksjonsmåte på barnets angst. Når reaksjonsmåten var hensiktsmessig, ved å ta barnet opp på fanget, trøste det og gi det omsorg, bygges det opp en såkalt arbeidsmodell hos barnet som er en mental representasjon om hvilke personer og på hvilke måter det kan oppnå trygghet.

Tilknytningsteorien er senere videreutviklet av andre forskere, blant annet Mary Ainsworth. Tilknytningsteorien spiller i dag en viktig rolle i å forstå samspillet mellom omsorgsgivere og barn blant annet i forbindelse med utredninger i barnevernet og som grunnlag for foreldreveiledning.

Bowlbys innsats fra tidlig i 1950-årene la grunnlaget for den generelle holdningen man i dag har på sykehus og andre institusjoner om at det er behandlingsmessig gunstig for barna at foreldrene i størst mulig grad er til stede. Bowlby førte sent i sin karriere vitenskapelig belegg for at det å ha opplevd tidlig tap av en nær person ved dødsfall eller skilsmisse øker risikoen for depresjon i voksen alder. Dette er en av de få antakelsene fra psykoanalytisk teori som det eksisterer empirisk belegg for.

Det skal imidlertid understrekes at det er forbindelsen mellom tap og senere depresjon som er bekreftet, ikke den psykoanalytiske teorien om at virkningsmekanismen som knytter disse sammen er aggresjon rettet mot selvet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.