giftige dyr

Giftige dyr, finnes innen de fleste dyreklasser, men giftigheten varierer. Aktivt giftige dyr har giftkjertler med hjelperedskaper (giftvåpen) til å overføre giften. Disse benyttes til fangst eller forsvar. Passivt giftige dyr kan ha gifter i blod eller i spesielle vev og organer. Slike giftige organer tjener et passivt forsvar. Ålens blod inneholder en gift som uskadeliggjøres ved koking eller steking. Koffertfisker, kulefisker og pinnsvinfisker inneholder giften tetrodontoksin, som deres fiender har lært er en farlig gift, og de har derfor få naturlige fiender. Ved spesielle tilberedningsmetoder kan imidlertid flere arter spises. På nakken hos padder finnes hudkjertler (parotider) hvis giftutskillelse til en viss grad avverger angrep. Det samme gjelder for plasterbillen «spansk flue». Ved leddene på bena utskiller den en blæretrekkende blodgift (kontaktgift), kantaridin. 0,03 gram av stoffet kan ta livet av et menneske.

De fleste giftige dyr er giftige hele livet, men noen er leilighetsviseller periodisk giftige, beroende på deres fysiologiske tilstand. Muslinger, som østers og blåskjell, kan samle opp giftstoffer fra forurenset vann eller fra andre giftige organismer, f.eks. visse dinoflagellater (Goniaulax), som de selv har levd av. En slik gift, mytilin (tidligere kalt mytilotoksin), er av de sterkeste kjente gifter. Ciguatera er en forgiftning man kan få av å spise fisk fra tropiske og subtropiske strøk. Murener, barracudaer, taggmakreller o.l. rovfisk kan ha spist fisk som igjen har beitet på visse bunnalger. Giften fra algene akkumuleres i fiskekjøttet.

Giftvåpen forekommer bl.a. hos polyppdyr, bløtdyr, leddyr, pigghuder, fisker, padder og krypdyr. Polyppdyrenes giftapparat består av nesleceller i fangtrådenes hud. Med de lammer og dreper de sitt bytte og holder fiender vekk. Kontakt med brennmanet er velkjent. Beryktet er også «portugisiske krigsskip» – pelagiske kolonier av nesledyr som, utstyrt med en gassfylt flottør, driver omkring på havet i varme strøk. Kontakt med visse sjøanemoner gir karakteristiske hudforgiftninger hos svampedykkere. Fra stillehavsøyene kjennes dødsfall etter giftsneglers bitt. Giftsneglene lever i sjøen og har en snabel, forsynt med tenner og giftkjertel, som kan strekkes ut av sneglehuset. Hos mange årevingete insekter (veps, bier osv.), er hunnens eggleggingsrør omdannet til giftbrodd. Skorpioner har i halen en dobbelt giftkjertel som munner ut på den krokformede spissen bakerst på halen. Den leddelte og lett bevegelige halen bøyes frem over kroppen når dyret stikker. Stikket er alvorlig, men sjelden dødelig for mennesker. Skolopendere og de fleste edderkopper har giftkjertler henholdsvis i giftkroker på første benpar og i overkjeven. Normalt er de ikke livsfarlige, men bitt kan være ytterst ubehagelige. Særlig beryktede edderkopper er Nord-Amerikas black widow («svart enke») og den italienske tarantellen. Sistnevntes bitt har vært tillagt mystiske egenskaper, idet det kunne føre til hysterisk dans. Sjøpinnsvin kan ha giftige pigger.

Det finnes mange giftige fisker. Fjesingen forekommer langs norskekysten sør for Trondheimsfjorden, men den er ikke vanlig. Den er utrustet med skarpe pigger på gjellelokket og en pigg fremst i ryggfinnen. Piggene står i forbindelse med giftige hudkjertler. Andre norske fisker med giftige pigger er havmus og pigghå. Giften hos de 20 arter steinfisk i tropiske strøk er et nevrotoksin, som er dødelig for mennesket. Murener i slekten Gymnothorax har giftkjertler ved basis av endel tenner, hvilket gjør bittet farlig. De fleste aktivt giftige fisk er knyttet til fjæresonen, ikke minst på tropiske korallrev. Virkelige gifttenner støter man på hos noen padder fra tropisk Amerika.

De farligste giftige dyrene er imidlertid de om lag 600 artene giftslanger. Bittet fra mer enn 100 av dem kan være dødelig for mennesket. De fleste hører hjemme i tropene, og potensielt farlige arter fordeler seg på fem familier: snoker, Colubridae, giftsnoker (mambaer og kobraer), Elapidae, havslanger, Hydrophidae, huggormer, Viperidae og gruveslanger (klapperslanger og lanseslanger), Crotalidae. Huggormenes og klapperslangenes gift virker særlig på blodet og blodåreveggene (hemotoksin). Giften hos snoker, mambaer og kobraer rammer særlig nervesystemet og virker lammende (nevrotoksin), til slutt også på hjernens åndedrettssentrum slik at offeret blir kvalt. Giftkjertlene er omdannede spyttkjertler bak øyet. Se også giftslanger.