Giftige dyr finnes innen de fleste dyreklasser, men hvor giftige de er varierer. Giftige dyr kan deles inn i aktivt og passivt giftige dyr. De fleste giftige dyr er giftige hele livet, men noen er periodisk giftige.
Ålens blod inneholder en gift som uskadeliggjøres ved koking eller steking.
Pinnsvinfisk i oppblåst tilstand.
Nesledyrenes giftapparat består av nesleceller i fangtrådenes hud. Med de lammer og dreper de sitt bytte og holder fiender vekk. Kontakt med brennmanet er velkjent. Beryktet er også «portugisiske krigsskip» – pelagiske kolonier av nesledyr som, utstyrt med en gassfylt sekk (flottør), driver omkring på havet i varme strøk. Kontakt med visse sjøanemoner gir karakteristiske hudforgiftninger hos svampedykkere.
Fra stillehavsøyene kjennes dødsfall etter giftsneglers bitt. Giftsneglene lever i sjøen og har en snabel, forsynt med tenner og giftkjertel, som kan strekkes ut av sneglehuset.
Hos mange årevingete insekter (for eksempel veps, bier), er hunnens eggleggingsrør omdannet til giftbrodd.
Skorpioner har en dobbelt giftkjertel i halen som munner ut på den krokformede spissen bakerst på halen. Den leddelte og lett bevegelige halen bøyes frem over kroppen når dyret stikker. Stikket er alvorlig, men sjelden dødelig for mennesker.
Skolopendere og de fleste edderkopper har giftkjertler henholdsvis i giftkroker på første benpar og i overkjeven. Normalt er de ikke livsfarlige, men bitt kan være ytterst ubehagelige. Særlig beryktede edderkopper er Nord-Amerikas black widow («sort enke») og den italienske tarantellen. Sistnevntes bitt har vært tillagt mystiske egenskaper, ettersom det kunne føre til hysterisk dans.
Sjøpiggsvin kan ha giftige pigger.
Det finnes mange giftige fisker. Fjesingen forekommer langs norskekysten sør for Trondheimsfjorden, men den er ikke vanlig. Den er utrustet med skarpe pigger på gjellelokket og en pigg fremst i ryggfinnen. Piggene står i forbindelse med giftige hudkjertler. Andre norske fisker med giftige pigger er havmus og pigghå.
Giften hos de artene av steinfisk som finnes i tropiske strøk er et nevrotoksin, som er dødelig for mennesket. Murener i slekten Gymnothorax har giftkjertler ved basis av endel tenner, hvilket gjør bittet farlig. De fleste aktivt giftige fisk er knyttet til fjæresonen, ikke minst på tropiske korallrev.
De farligste giftige dyrene er imidlertid de om lag 600 artene giftslanger. Bittet fra mer enn 100 av dem kan være dødelig for mennesket.
De fleste hører hjemme i tropene, og potensielt farlige arter fordeler seg på fem familier: snoker, giftsnoker (mambaer og kobraer), havslanger, huggormer, og gruveslanger (klapperslanger og lanseslanger). Huggormenes og klapperslangenes gift virker særlig på blodet og blodåreveggene (hemotoksin). Giften hos snoker, mambaer og kobraer rammer særlig nervesystemet og virker lammende (nevrotoksin), til slutt også på hjernens åndedrettssentrum slik at offeret blir kvalt. Giftkjertlene er omdannede spyttkjertler bak øyet.
Blåskjellforgiftning. Blåskjell (Mytilus edulis) ernærer seg ved å filtrere mikroskopiske planktonalger fra sjøvannet. Noen av disse produserer gift som akkumuleres i skjellets bløtdeler og gir forgiftninger hos mennesker når blåskjellene spises. Øverst til høyre Alexandrium som gir PSP (paralytisk skjellforgiftning), nederst til høyre Dinophysis som gir DSP (diaréforgiftning). Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
De fleste giftige dyr er giftige hele livet, men noen er giftige i spesielle anledninger eller periodisk giftige, beroende på deres fysiologiske tilstand.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.