Bysantinske mynter, mynter preget i det bysantinske riket etter Anastasius' myntreform 498. Fra den siste keisertid (1448–53) kjennes ingen mynter. Det viktigste myntstedet var Bysants (Konstantinopel), men også byer som Antiokia og Alexandria spilte en rolle den første tiden. Under ekspansjonen på vestromersk område ble bysantinske mynter også preget i Ravenna, Roma, Milano og Kartago.

Fra romertiden overtok man gullmynten solidus, i Bysants kalt nomisma; i Europa, der den ble en viktig handelsmynt, kaltes den bezant. Sølvmynt, bl.a. miliaresion, ble utmyntet mer sporadisk, mens utmyntningen i kobber var ganske kontinuerlig. Kobbermyntene ble preget med angitte valører av regnemynten nummus. Fra slutten av 1000-tallet ble gullmynten forringet, og i alle tre metaller ble det nå preget skålformede mynter (scyphati).

Det gjennomgående motiv på bysantinske mynter er avbildninger av keiseren, ofte sammen med hans gemalinne eller medkeisere. Også Kristus og jomfru Maria er gjengitt i myntbildene.

Danske mynter fra siste halvdel av 1000-tallet viser klare etterligninger av bysantinske myntbilder. Dette gjør seg også – noe svakere – gjeldende i Norge.

Betydelige funn av tidlige bysantinske solidusmynter er, sammen med tilsvarende romerske, gjort i Skandinavia, særlig på Bornholm, Öland og Gotland. Fra Gotland og russisk område kjennes også mange funn av sølvmynter fra 900- og 1000-tallet. I det øvrige Norden er funn av bysantinske mynter sparsomme.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.