Valthorn, messingblåseinstrument med sirkelformet rør som ender i et stort sjallstykke (lydtrakt) og med et traktformet munnstykke. Begynte å gjøre seg gjeldende som kunstinstrument på 1600-tallet og fikk ca. 1700 sin faste plass i orkesteret. Toneforrådet i det opprinnelige, ventilløse hornet var begrenset til egenresonansene (den såkalte naturtonerekken), og musikeren måtte skifte mellom instrumenter av ulike stemminger. En forbedring kom med innføringen av utskiftbare bøyler av forskjellig lengde som medførte endring av hornets stemming. Dette, sammen med den nye stoppeteknikken der høyre hånd innføres i sjallstykket, førte til at naturtonerekken ble supplert og muliggjorde diatonisk spill. De stoppede tonene hadde imidlertid en dempet klang i forhold til de øvrige, et problem som først ble løst med ventilsystemet, som også muliggjorde kromatisk spill. Det moderne hornet, forsynt med tre ventiler, ble tatt i bruk ca. 1830.

Valthorn er et transponerende instrument, oftest stemt i F, med reelt omfang kontra H–f2. En nyere konstruksjon, såkalt dobbelthorn, forener to stemminger: B (høy) og F (lav). Røret forkortes her ved hjelp av en ekstra ventil.

Bilde, se horn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

12. mars 2011 skrev Jan-Tore Aronsen

Hei!

Lurer på hvor langt et hvalthorn er når det er helt utstrakt?

Hilsen Jan-Tore Aronsen

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.