Formgiving blir i dagligtale brukt som begrep for en estetisk utforming av dekorative gjenstander og bruksgjenstander der målet er at objektet skal få et tiltrekkende ytre. Formgivning består likevel også av en mer helhetlig gjennomarbeiding av et produktet. Det vil si at formgiving innebærer analyse av brukere og funksjon, valg av konstruksjon og materiale, overflatebehandling og ytre form, i tillegg til tilrettelegging av selve produksjonen.

Gjennom 1990-årene og de første årene av 2000-tallet har begrepet formgivning i stor grad blitt byttet ut med ordet design. Design er i mye større grad et begrep som tydelig omfatter hele formgivningsprosessen fra brukeranalyse til det ferdige produktet. Uttrykket «Form følger funksjon» er blitt styrket, og det enkle, funksjonelle og minimalistiske uttrykket har vært rådende de siste tiårene. Å utdanne seg til designer og formgiver er blitt populært og mange skoler har tatt faget inn som en studieretning.

Formgivning blir oftest brukt om utforming av objekter i mindre skala, som for eksempel bestikk, stoler, keramikk, klær, bøker og plakater. Det kan også brukes om større eller mobile objekter som gatemøbler og båter.

Stasjonære objekter og installasjoner i større skala sorterer oftest under begrepet arkitektur.

Formgivning kan brukes som betegnelse på planlegging av anlegg i det offentlige rom slik som parker, plasser og torg. I disse tilfellene er det faggrupper som landskapsarkitekter og kunstnere som vanligvis står for utformingen.

I de siste tiårene er en høy formgivningsstandard langt på vei blitt noe selvfølgelig i ledende industriland. Nå blir design i stigende grad drevet av at brukerne søker etter å framheve sin egen individualitet. Moteaspektet er blitt en del av nesten alt menneskelig samkvem og berører praktisk talt alle samfunnssjikt.

Tradisjonelt er det rituelle objekter, pyntegjenstander og senere bruksgjenstander knyttet til bordets gleder som har vært bevisst formgitt. I kjølvannet av den industrielle revolusjonen dukket det opp mange nye bruksgjenstander. Systematisk formgivning av disse er blitt en egen del av bedriftenes produktutvikling. Fra 1950-årene ble dette kalt industriell formgivning eller industridesign. Begynnelsen til den industrielle formgivningen strekker seg imidlertid tilbake til den industrielle revolusjon rundt midten av 1800-tallet.

Helt fra de eldste tider har folk gitt spesiell estetisk oppmerksomhet til gjenstander knyttet til rituelle handlinger. Eksempler på dette finner man i mange ulike samfunn for eksempel i form av masker, drakter, seter, totemer og våpen.

I store eldre sivilisasjoner var bevisst formgivning vært motivert av hensynet til representasjon. Gjenstandene som ble brukt i forbindelse med utøvelse av religiøs, politisk eller økonomisk makt ble oppfattet som representative for denne makten. Dermed ble de gitt en omhyggelig utforming som avspeilet deres status. I disse samfunnene var formgivningen stilistisk sett sterkt bundet av tradisjoner. De etablerte estetiske løsningene ble som regel gjentatt med minimale forandringer.

Fra renessansen og fram til slutten av 1800-tallet tok formgivning utgangspunkt i prestisjefylte historiske former. Det gjaldt spesielt klassisismen og dens varianter, men også middelalderens stilarter og til dels eksotiske, ikke-vestlige stiler.

Estetisk sett har den moderne formgivningen på 1900-tallet basert seg på radikalt andre estetiske referanser enn tidligere. Den senere tidens modernistiske formgivning er en del av en smaksrevolusjon som setter rammene også for moderne visuell kunst som helhet.

I denne nye epoken avviste man historiske forbilder som tilgjorte og upassende. I stedet søkte man etter det direkte og enkle som var ukunstlete og lite tilgjort. Formgiverens estetiske utgangspunkt ble selve konstruksjonen og materialbruken for gjenstanden, i tillegg til framstillingsteknikken. Forkjærlighet for det enkle og direkte preget de fleste formgivningsområder fra metallgjenstander, møbler, glass, keramikk, grafisk design og tekstildesign til industriell design.

Fra 1950-årene ble denne estetiske orienteringen utslagsgivende for undervisning ved de aller fleste formgivningsskoler i den industrialiserte verden.

I 1970- og 1980-årene kom en postmodernistisk kritikk av modernismens estetiske filosofi. Den avvisende holdningen til fortidens stilistiske forbilder ble myket opp, likevel uten at alle formgivere forlot den modernistiske estetikken. Det som karakteriserer dagens formgivningsestetikk er stilistisk pluralisme, med et mangfold av uttrykk.

I videregående opplæring gis utdanning i formgivningsfag i utdanningsprogrammet for design og håndverksfag. En rekke private skoler har utdanningstilbud i design og formgivningsfag. Høyere utdanning tilbys ved statlige og private høyskoler og universiteter.

I 1993 ble Norsk Form etablert og senteret arrangerte Statens Designkonkurranse og Designernes Høstutstilling. Norsk Designråd ble styrket i 1990-årene og arrangerte Designdagen med utdeling av Merket for God Design til industribedrifter og formgivere. 1. mai 2014 ble Norsk Designråd og Norsk Form slått sammen til stiftelsen Norsk design- og arkitektursenter.

Designskolene arrangerer årlig store felles designutstillinger, og næringslivet holder annet hvert år designmønstringen Designers Saturday i Oslo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.