statsborgerrett - Norge

Både riksborgarrettsloven av 1950 og statsborgerloven av 2005 bygger på prinsippet om enkelt statsborgerskap, dvs. at den klare hovedregel er at den enkelte ikke skal være statsborger i mer enn ett land. Statsborgerskap i annet land medfører derfor avslag på søknad om norsk statsborgerskap (statsborgerskapsloven § 10). Hvis en norsk statsborger erverver statsborgerskap i en annen stat, er hovedregelen at vedkommende taper sitt av norske statsborgerskap (§ 23, se imidlertid unntaksbestemmelsen i siste setning i paragrafen).

Alle barn som har norsk mor og/eller far, får norsk statsborgerskap ved fødselen (§ 4). Barn under 18 år som blir adoptert av norsk statsborger, får normalt norsk statsborgerskap, se § 5.

De alminnelige vilkår for at en utlending etter søknad kan få statsborgerskap, fremgår av § 7. Søkeren må ha klarlagt sin identitet, være minst 12 år, har bodd i riket de siste sju år, være bosatt og forbli bosatt i Norge, fylle vilkårene for permanent oppholdstillatelse, fylle visse krav til norskopplæring, ikke være ilagt straff mv., og fylle vilkårene om å bli løst fra annet statsborgerskap. Den som har kommet til Norge før fylte 18 år, må søke om statsborgerskap på linje med andre, men vilkårene for rett til statsborgerskap er lempet på noen punkter for denne gruppen. For nordiske statsborgere at de har bodd i riket i to år, se § 13. Også for borgere av EØS-land er vilkårene noe mindre strenge enn for andre, jf. § 14.

Gjenerverv av statsborgerskap. Hvis noen som ved fødselen er blitt norsk statsborger og har bodd i riket til fylte 18 år, har tapt sitt norske statsborgerskap, kan vedkommende etter § 15 få statsborgerskapet tilbake ved å søke om det dersom han eller hun har bodd i riket de to siste årene. Har vedkommende borgerrett i et fremmed land, må vedkommende dokumentere at han eller hun taper det fremmede statsborgerskapet ved å erverve norsk statsborgerskap. Det må sendes inn en søknad også i disse tilfellene, men søkeren vil her som ellers ha rett til statsborgerskap når lovens vilkår for dette er oppfylt.

Norsk statsborgerrett tapes i alminnelighet ved erverv av fremmed statsborgerrett (§ 23). Norsk statsborger som er født i utlandet og aldri har bodd i Norge eller hatt opphold her som tyder på samhørighet med Norge, taper normalt sin norske statsborgerrett ved fylte 22 år, men kan før den tid søke om å få beholde det (§ 24). Den som er eller ønsker å bli fremmed statsborger, kan etter § 25 løses fra sitt statsborgerlige forhold til Norge.

En lang rekke lovbestemmelser setter norsk statsborgerskap som vilkår for å oppnå og utøve forskjellige fordeler eller rettigheter. I samsvar med det som følger av folkeretten, bestemmer norsk lovgivning at en norsk statsborger ikke kan utvises fra riket eller bortvises. Han eller hun kan heller ikke utleveres til en fremmed stat, med unntak for nordiske land i noen tilfeller.

Rettsoppfatningen var helt til slutten av 1800-tallet at man fikk norsk statsborgerrett ved å ta fast bopel i riket. Oppfatningen bygde på det såkalte domisilprinsipp. Den første norske lov om statsborgerrett av 21. april 1888 la i stedet hovedvekten på avstamningsprinsippet. Etter dette er foreldrenes statsborgerskap avgjørende. Til dels bygde loven imidlertid også på domisilprinsippet og videre på det såkalte territorialprinsipp, hvoretter det avgjørende er fødsel på territoriet. Disse prinsippene gjenfinnes i de senere lovene.