statsborgerrett (Norge)

Statsborgerrett er de rettighetene man har som statsborger i Norge. Statsborgerskap reguleres i Norge av statsborgerloven.

Det fullstendige navnet på loven er Lov 10. juni 2005 nr. 51 (statsborgerloven) og den trådte i kraft 1. september 2006. Den forrige loven het riksborgarrettsloven av 1950.

En av endringene i loven av 2005 er at søkere som oppfyller lovens vilkår, har rett til norsk statsborgerskap. Tidligere var det rom for et visst individuelt skjønn fra forvaltningens side.

Dobbelt statsborgerskap

Fra 1. januar 2020 ble det tillatt med dobbelt statsborgerskap i Norge. Tidligere var den klare hovedregelen at den enkelte ikke skal være statsborger i mer enn ett land. Statsborgerskap i annet land medførte derfor avslag på søknad om norsk statsborgerskap.

Hvem får statsborgerskap

Barn av norsk statsborger

Alle barn som har norsk mor og/eller far, får norsk statsborgerskap ved fødselen.

Barn under 18 år som blir adoptert av norsk statsborger, får normalt norsk statsborgerskap.

Utenlandske statsborgere

Utlendinger kan søke om norsk statsborgerskap. Reglene for at en utlending skal kunne få statsborgerskap fremgår av statsborgerloven § 7.

Søkeren må ha klarlagt sin identitet, være minst 12 år, har bodd i riket de siste sju år, være bosatt og forbli bosatt i Norge, fylle vilkårene for permanent oppholdstillatelse, fylle visse krav til norskopplæring, og ikke være ilagt straff.

Den som har kommet til Norge før fylte 18 år, må søke om statsborgerskap på linje med andre, men vilkårene for rett til statsborgerskap er lempet på noen punkter for denne gruppen.

Nordiske statsborgere og EØS-borgere

For nordiske statsborgere er kravet til opphold redusert til to års opphold i riket. Også for borgere av EØS-land er vilkårene noe mindre strenge enn for andre.

Å få tilbake statsborgerskapet

Personer som tidligere har vært norske statsborgere, kan få statsborgerskapet tilbake ved å søke om det dersom han eller hun har bodd i riket de to siste årene med oppholdstillatelse av minst ett års varighet.

Tap av statsborgerskap

En norsk statsborger som er født i utlandet og aldri har bodd i Norge eller hatt opphold her som tyder på samhørighet med Norge, taper normalt sin norske statsborgerrett ved fylte 22 år, men kan før den tid søke om å få beholde det.

Den som er eller ønsker å bli statsborger i et annet land, kan løses fra sitt statsborgerlige forhold til Norge.

Betydning

En rekke rettigheter og fordeler forutsetter at man har norsk statsborgerskap. Blant annet sier Grunnlovens § 106 at en norsk statsborger ikke kan utvises fra Norge. Han eller hun kan heller ikke utleveres til en fremmed stat, med unntak for andre nordiske land i noen tilfeller.

Historikk

Rettsoppfatningen var helt til slutten av 1800-tallet at man fikk norsk statsborgerrett ved å ta fast bopel i riket. Oppfatningen bygde på det såkalte domisilprinsipp. Den første norske lov om statsborgerrett av 21. april 1888 la i stedet hovedvekten på avstamningsprinsippet. Etter dette er foreldrenes statsborgerskap avgjørende. Til dels bygde loven imidlertid også på domisilprinsippet og videre på det såkalte territorialprinsipp, hvoretter det avgjørende er fødsel på territoriet. Disse prinsippene gjenfinnes i de senere lovene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg