Rennebubunad

Utgangspunktet for det ene bunadlivet er et trykt liv fra Hoset i Rennebu. Det er et skjøteliv i grønt eller rødt ullstoff, med trykt mønster. Livet skrår ut ovenfor livlinja, slik at det vipper ut over hoftene. Bak har det en splitt.

Det andre livet er et skjøteliv med snitt i louis-seize-stil, i svart ullstoff med broderi. I tillegg kan det brukes liv i samme snitt, men med damaskstoff i silke og ull. Foran lukkes livet med skjulte hekter og ei utenpåliggende sølvhekte i livlinja.

Stakken lages i svart, grønt, blått eller rødt ullstoff. Det er to ulike fasonger på stakkene. Den ene er foldelagt med glatt fangstykke og motfolder midt bak. Den andre er foldelagt med glatt fangstykke og et tett rynkeparti midt bak. En regner med at foldelagte stakker var mer vanlig før 1850, mens stakker med rynkeparti bak hører til tida etter 1850.

I nederkanten på stakken er det ei slindret snor. En kan velge farge på snora. Stakken skal ikke være fotsid. Under stakken knytes en valk, slik at stakken får god vidde over hoftene.

Skjorta er i hvitt lin, med hvitsømbroderi på halskrage og håndlinninger. Den har ståkrage og innfelte skulderstykker slik at det er striperynker rundt hele halskragen. På håndlinninga er det påsydd et linband lagt i motfolder.

Det fins flere ulike forklær til bunaden: Et svart forkle i silkedamask og et håndvevd bomullsforkle med skillbragdmønster er to alternativer. I tillegg fins det et hvitt linforkle med broderi i tre ulike varianter. De ulike mønstrene er i reticellabroderi. Forkleet rynkes eller blir foldelagt til ei linning og festes under skjøtene på livet.

Det er flere ulike lommer til bunaden. Samme stoff som i livet er i bruk, og ulike gamle modeller med stor variasjonsrikdom i stoff og mønstre kan i dag kopieres til bunaden. Lommelåsen er i messing, og den hektes i stakkelinninga.

Det har gjennom tida vært i bruk tre ulike luer til bunaden, som er kalt jentelue, ungkonelue og konelue. Alle tre har utgangspunkt i gamle hodeplagg fra området. Den første er ei rosa tobladslue, og Kjellaug Tverdal kopierte også ei såkalt pannepute i svart fløyel som skulle festes utenpå denne. Originalen til tobladslua og panneputa fant hun i Meldal, og panneputa er et rektangulært stykke svart fløyel. Utenpå der igjen lanserte hun et hvitt lin med broderi. Dette var også kopiert etter gamle plagg, men det er ikke kjent hvordan det ble brukt.

Ungkonelua er ei pullue med rundet pull som er rynket i nakken og glatt påsydd det glatte pannestykket. Det er bevart noen slike i både Meldal og Rennebu. Konelua er ei rynkelue i svart fløyel eller silke med en hvit blonde langs framkanten. Pannestykket på konelua er glatt, og pullen er halvmåneformet. Pullen er rynket til pannestykket, slik at den står opp over hodebunnen. I nakken rynkes pullen sammen med ei snor. Slike luer fins også bevart i hele draktområdet.

Både ungkonelua og konelua knytes under haka med svarte silkeband. Utenpå luene brettes et silketørkle og knytes over pannestykket.

Det er både trøye og kep til bunaden. Begge er felles for kvinnebunaden fra Rennebu og kvinnebunaden fra Meldal. Trøya lages i svart eller blått stoff av samme type som stakken og har rødt ullfôr. Den har langt skjøteliv med isydde kiler fra livlinja og vifteform i ryggen. Ermene er vide og rynket sammen til linning ved håndleddet. I halsen er det ei smal stående linning. Foran lukkes trøya med skjulte hekter og med ei lita utenpåliggende sølvhekte øverst og ei større i livlinja.

Kepen lages i samme stoff og farger som trøya og lages i både kort og lang utgave. Den har hettekrage og lukkes både med skjulte hekter og ei synlig sølvhekte i halsen.

Det brukes en understakk i bomull, med rynkekappe nederst. Strømpene er røde, grønne eller svarte etter eget valg.

Sølvhektene i liv, trøye og kep er lagd med utgangspunkt i gammelt draktmetall fra distriktet. Midjespenna, som til bunaden er i sølv, har original i messing. I tillegg brukes det ei eller to søljer, som også er lagd etter gamle lokale modeller, og mansjettknapper i skjorta. Lommelåsen er i messing.