Norges forhold til EU

Avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) er en avtale mellom EU, EUs medlemsstater og de tre EFTA-landene Island, Liechtenstein og Norge. Avtalen ble signert i 1992 og iverksatt i 1994. EFTA står for European Free Trade Agreement, som i dag er en mellomstatlig frihandelsavtale mellom Sveits, Norge, Island og Liechtenstein. Sveits er ikke med i EØS. For å skille mellom disse, kalles derfor Norge, Island og Liechtenstein ofte for EØS-EFTA-landene. Da avtalen ble signert i 1992 var også Finland, Sverige og Østerrike med i EFTA, men alle tre ble medlemmer i EU i 1994.

EØS-avtalen kalles et to-pilar-system med institusjoner for EØS-EFTA-landene på den ene siden og EU-institusjoner på den andre. Kjernen i EØS-avtalen er at de tre EØS-EFTA-landene er assosierte medlemmer av EUs indre marked, noe som betyr at de er med i store deler av fellesmarkedet på lik linje med EUs medlemsland. Samtidig er det noen unntak. De tre EØS-EFTA-landene er ikke med i EUs felles landbruk- og fiskeripolitikk, EUs tollunion (felles tollsatser og felles handelspolitikk overfor tredjeland), og EØS-avtalen dekker heller ikke EUs harmonisering av indirekte skatter og avgifter.

Formålet med EØS-avtalen er å «fremme en vedvarende og balansert styrking av handel og økonomiske forbindelser mellom avtalepartene, med like konkurransevilkår og overholdelse av de samme regler» (EØS-avtalen, artikkel 1.1). Avtalen har regler som skal sikre de fire friheter i det indre marked, (fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer). Avtalen skal sikre at det er lik konkurranse i dette markedet og at alle landene etterlever avtalen. I tillegg er det enighet om «nærmere samarbeid på andre områder, slik som forskning og utvikling, miljø, utdannelse og sosialpolitikk» (EØS-avtalen artikkel 1.2f). Det viktigste virkemidlet for å nå disse målene er det juristene kaller regelhomogenitet. På de områdene EØS-avtalen dekker (indre marked og de andre samarbeidsområdene) skal EUs rettsakter, det vil først og fremst si direktiver og forordninger, også gjelde for EØS-EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein. For å sikre like regler i alle EØS-landene er EØS-avtalen derfor det som kalles både ensrettet og dynamisk (bevegelig): Den er ensrettet fordi regelverket skal være likt i hele det indre markedet/fellesmarkedet, og dynamisk fordi EU-reglene som er knyttet til EØS-avtalens bestemmelser skal innlemmes fortløpende i EØS-avtalen. Det vil si at når EU lager nye direktiver og forordninger som dekkes av EØS-avtalen, skal disse raskest mulig også innlemmes i norsk rett.

EØS-avtalen omfatter i dag tusenvis av regler. Disse reglene har direkte effekt i Norge (og Island og Lichtenstein) og de har forrang foran norsk rett.

Norge er forpliktet til å innlemme EØS-relevante lover i norsk regelverk. Noen ganger er det ikke klart om et EU-direktiv er EØS-relevant eller ikke, og dette er derfor gjenstand for fortolkning og konflikt. Fordi direktiver og forordninger noen ganger omfatter flere politikk-områder, kan deler av et EU-direktiv være EØS-relevant, mens andre deler ikke er det. For eksempel kan et direktiv ha innhold knyttet til fellesmarkedet, som Norge vil være bundet til å implementere, men også noen bestemmelser som er knyttet til handelspolitikken.

Det øverste politiske organet i EØS-samarbeidet er EØS-rådet, som normalt møtes to ganger i året. EØS-rådet er et politisk organ, og har som hovedoppgave å sikre politisk framdrift og vurdere avtalen som helhet. Vedtak om innlemmelse av nye EU-regler i EØS-avtalen gjøres EØS-komiteen. EØS-landene har reservasjonsrett og kan legge ned veto mot innlemmelse. Dette har EØS-ladene aldri gjort. Det er derimot mange eksempler på at EØS-EFTA-landene har forhandlet om unntak eller søkt tekniske justeringer, det vi over kalte EØS-tilpasninger. Landene på EØS-EFTA-siden har noen ganger også trenert beslutninger for å vinne tid – et slags midlertidig veto. Etter vedtak i EØS-komiteen innføres EU-reglene i norsk lov.

Det er også egne EØS-organer som sikrer at avtalen etterleves: EFTAs overvåkningsorgan (EFTA Surveillance Authority (ESA)), og en egen domstol, EFTA-domstolen. På samme måte som Kommisjonen følger med på om EU-medlemmene følger EU-regelverket, følger ESA med på om EØS-avtalen iverksettes og etterleves i de tre EØS-EFTA-landene. Dersom ESA kommer til at et EØS-EFTA-land har brutt EØS-avtalen, kan saken gå til EFTA-domstolen. Dette vil imidlertid først skje etter en undersøkelsesprosess som innebærer en dialog med EØS-EFTA-landet det gjelder, for å forsøke å finne en løsning.

EØS-systemet har også to rådgivende komiteer: En EØS-parlamentarikerkomite, med deltakere fra EFTA-landenes parlamenter, og deltakere fra EU-parlamentet. Og Den konsultative komité for EØS. Her møter representanter fra EUs økonomiske og sosiale komite og fra partene i arbeidslivet i EFTA-landene.

Norge og Island har deltatt i Schengen-samarbeidet siden 2001. Alle de fire EFTA-landene er med i Schengen, og de fleste EU-landene. Selve Schengen-samarbeidet handler om felles ytre grensekontroll, oppheving av indre grensekontroll, og ulike tiltak og samarbeid for å hindre grenseoverskridende kriminalitet som politisamarbeid og informasjons-utveksling. Det er også felles regler for asylsøkere, felles informasjonssystemer for visa-saker, og felles utvisningsregler, og felles regler om skytevåpen.

Samarbeidsavtalen med Schengen fungerer på samme måte som for EØS-avtalen, så det er en hovedavtale som er fast, og så legges nye EU-regler til i norsk lovgivning fortløpende etter hvert som de blir vedtatt i EU. Samtidig er Schengen-avtalen annerledes enn EØS-avtalen hva gjelder Norges tilknytning, på en måte som gir Norge mulighet til mer deltakelse. Istedenfor alle EØS-institusjonene, sier Schengen-avtalen at samarbeidet skal foregå i det som kalles et fellesorgan. I praksis betyr det at mens Norge i EØS-saker kun kan delta i ekspertgrupper og lignende under Kommisjonen, har Norge i Schengen-saker også tilgang til deltakelse i Rådet. Norske representanter møter i arbeidsgruppene som diskuterer nye forslag, på embetsnivå i komiteene, på ambassadørnivå i COREPER, og i det politiske arbeid i Rådet for justis- og innenrikssaker. Norge har derimot ikke stemmerett, og er ikke til stede når politiske beslutninger fattes. Norge har heller ikke noen reservasjonsrett i Schengen-saker.