Mauritanias historie

Islam var utbredt i Mauritania allerede mot utgangen av 600-tallet. Nordområdene ble innlemmet i det puritanske almoravide-riket på 1000-tallet og Mauritania ble en deretter en del av deres store rike i Vest-Afrika, Marokko og Spania.

Den opprinnelige lokalbefolkningen ble i århundrene frem mot år 1000 trengt sørover av arabere og berbere. Det var innenfor det nåværende Mauritania at almoravidene startet sin ekspansjon omkring år 1000, og som førte til deres okkupasjon i en periode av deler av Ghanariket og Marokko. Karavaneruter knyttet Mauritania til Marokko, som senere har gjort krav på landet som del av et Stor-Marokko.

På 1500-tallet erobret marokkanske styrker store deler av Mauritania og innførte arabisk språk og kultur. Tiltagende arabisk innvandring førte til fremveksten av en arabisk-berbisk kultur, som etter hvert ble den dominerende mauriske kulturen og bidro til arabiseringspolitikk overfor de svarte folkeslagene i sør. Flere konføderasjoner ble dannet, både i sør, øst og nord, dominert av mauriske klaner.

De første europeerne som kom til området, var portugisiske sjøfarere i 1440-årene. De etablerte et fort i Arguin og ble etterfulgt av nederlendere, franskmenn og briter, som alle anla midlertidige handelsstasjoner langs kyststripen. Et grunnlag for økende kontakt med Europa var slavehandelen, der lokale herskergrupper erobret eller kjøpte slaver i innlandet lenger sør, for salg til europeiske oppkjøpere. Frankrike styrket sine interesser langs kysten utover 1800-tallet, og brukte inn på begynnelsen av 1900-tallet både militær makt og tilbud om beskyttelse for å sikre fotfeste i det som utgjør dagens Senegal og Mauritania.

I 1909 ble en militær kampanje mot koloniseringen slått ned. Mauritania ble underlagt fransk kontroll innenfor Afrique Occidental Française, styrt fra St. Louis i Senegal. I 1920 fikk området status som separat koloni, men Frankrike sikret seg ikke full kontroll over innlandet før i midten av 1930-årene. I 1944 ble den østligste regionen, Hodh, innlemmet i Mauritania fra dagens Mali. Mauritania ble deretter fransk oversjøisk territorium i 1946, og valgte en deputert til den franske nasjonalforsamling. Dette medførte etablering av de første politiske partiene.

I 1957 ble en regjering valgt, vunnet av Union progressiste mauritanienne (UPM) og ledet av Moktar Ould Daddah. Denne ble innsatt da landet, med Nouakchott som ny hovedstad, i 1958 ble en autonom republikk innenfor Det franske fellesskap. Ould Daddah etablerte så Parti du regroupement mauritanien (PRM), som inkluderte UPM og andre partier – og som var uten opposisjon ved selvstendigheten.

Den 28. november 1960 ble Mauritania selvstendig som verdens første islamske republikk, i henhold til grunnloven av 1959, og med Ould Daddah som landets første president. Mauritanias politiske utvikling som selvstendig stat har særlig vært preget av tre dimensjoner: Den regionale konteksten, særlig i forhold til Marokko og Vest-Sahara; etniske motsetninger, som også har en regional dimensjon med utstrakt arabisering og diskriminering av den afrikanske minoriteten; og generelt fravær av demokrati og stabilitet, med flere militærkupp.

Fra 1960 beveget Ould Daddah Mauritania i retning av en ettpartistat, med PRM som maktsentrum. Han vant presidentvalget i 1961, og samlet landets partier i Parti du peuple mauritianien (PPM), som ble eneste tillatte parti etter grunnlovsendring som innførte ettpartistaten. En radikalisering av regimet fant sted i 1970-årene, med økt tilnærming til den arabiske verden. Dermed ble de etniske og kulturelle motsetningene innad i Mauritania skjerpet, og sto mellom den herskende mauriske eliten, den ikke-arabiske befolkningen i nord og en svart afrikansk befolkning i sør.

Disse motsetningene økte med den tiltagende arabiseringen fra midten av 1970-årene, hvor et sentralt element var å erstatte fransk med arabisk som offisielt språk. Dette førte til opptøyer som krevde flere menneskeliv, og som ble ytterligere forsterket gjennom sosiale forskjeller. Slaveri ble offisielt opphevet først i 1980, men ikke avskaffet.

En annen konflikt som bidro til den politiske ustabiliteten fra andre halvdel av 1970-årene, var Mauritanias deltakelse i krigen i Vest-Sahara. Da Spania i 1975 planla å trekke seg ut av sin koloni Rio Oro (Vest-Sahara), ble det inngått en avtale mellom Spania, Marokko og Mauritania om at de to afrikanske statene skulle dele kolonien. Den internasjonale domstolen i Haag og FN støttet den lokale befolkningens krav om selvstendighet, men da Spania trakk seg ut i 1976, okkuperte Marokko og Mauritania hver sin del av landet. Okkupasjonen ble møtt av væpnet motstand fra frigjøringsbevegelsen Polisario, som rettet angrep også mot mål i Mauritania, inkludert hovedstaden. Regjeringen inngikk i 1977 en felles forsvarsavtale med Marokko, som stasjonerte tropper i Mauritania. Etter en våpenhvile med Polisario til 1979 ble krigen gjenopptatt, til Mauritania trakk tilbake sine territoriale krav i Vest-Sahara.

Krigføringen i Vest-Sahara hadde liten oppslutning i Mauritania. Den påførte landet store økonomiske byrder og bidro til militærkuppet som i 1978 styrtet president Ould Daddah. Kuppet ble ledet av oberst Mustafa Ould Salek, som etablerte et militært råd, men som selv ble styrtet i et nytt kupp i 1979, ledet av oberstløytnant Ahmad Ould Louly. I 1980 ble Louly avsatt av militærrådet og erstattet av oberstløytnant Mohamed Khouna Ould Haidallah, som for en kort periode innførte sivilt styre i 1980–1981, før han gjeninnførte militært styre.

I 1984 ble han styrtet i et nytt militærkupp, ledet av oberst Maaouya Ould Sid'Ahmed Taya. Bakgrunnen for kuppet var blant annet motstand mot Haidallahs støtte til Polisario. Under det militære styret ble grunnloven opphevet, nasjonalforsamlingen oppløst og politiske partier forbudt – dette med voksende misnøye i befolkningen. En motstandsgruppe, Forces de liberation des africains en Mauritanie (FLAM), ble i 1983 etablert med base i Senegal for å kjempe for svarte mauritanieres situasjon. En annen militant bevegelse som bekjempet arabisering og marginalisering av svarte var Front uni pour la resistance armee en Mauritanie (FURAM).

Taya iverksatte en prosess med politisk og økonomisk endring, med gradvis overgang til sivilt styre fra 1987. Dette året ble de første valg siden selvstendigheten avholdt, hvor flere partier fikk anledning til å stille lister. I 1991 ble en ny grunnlov vedtatt, og flerpartisystem innført. Det første parlamentsvalget siden selvstendigheten i 1960 ble avholdt i 1992 og vunnet av det sittende regimet med president Ould Tayas Parti républicain démocrate et social (PRDS). Ould Taya ble også gjenvalgt i 1997 og 2003, før han ble avsatt i et nytt militærkupp i 2005, og et militært råd ledet av Aly Ould Mohamed tok makten. I 2008 tok general Mohamed Ould Abdel Aziz makten ved enda et nytt kupp.

Under den arabiske våren i 2011 demonstrerte mauritanere mot udemokratiske myndigheter. I ettertid har disse slått hardt ned på islamistiske grupper. Samtidig er landet blitt kritisert for alvorlige brudd på menneskerettigheter.

• Mauritania
• Mauritanias befolkning
• Mauritanias politiske system
• Mauritanias utenrikspolitikk