av Quinn DeEskimo. CC BY NC 2.0

Jonathan Franzen, forfatter og essayist fra USA. Fikk sitt store gjennombrudd med The Corrections (2001) som ble tildelt National Book Award. Gjennom sine omfangsrike romaner driver Franzen satirisk og polemisk kritikk av hvordan det kapitalistiske system påvirker familien og individet i det nordamerikanske samfunn.

Franzen ble født i Western Springs, Illinois og vokste opp i Webster Grove, en forstad til St. Louis. Hans far var ingeniør ved jernbanen og hans mor var først resepsjonist, og siden hjemmearbeidende etter at Franzens første storebror ble født. Tankegangen i hjemmet hadde fokus på den materielle verden, og ingen av foreldrene så noen verdi i kunst eller litteratur. Franzen besluttet seg uansett for å bli forfatter. Han studerte tysk litteratur på Swarthmore College, hvorfra han i 1981 fik en BA etter opphold i München og ved Freie Universität i Berlin. Han har siden oversatt to bøker fra tysk av Frank Wedekind og Karl Kraus.

I 1982 ble han gift første gang med Valerie Cornell og begynte å arbeide ved et seismologi-laboratorium ved Harvard University. Ved siden av litteraturen har Franzen også levd av å skrive journalistisk og undervise i litteratur. I dag bosatt i New York og Boulder Creek, Colorado, sammen med forfatteren Kathy Chetkovich. 

Franzen ble kjent for sin tredje romanen The Corrections i 2001. Boken var allerede kjent før utgivelsen, siden den amerikanske TV-stjernen Oprah Winfrey hadde valgt Franzens roman til sin bokklubb. Franzen uttrykte misnøye med tilbudet, da han var i tvil om Oprahs litteratursyn. Det ble en stor krangel og Oprah valgte bort Franzens bok, og han ble kjent i den amerikanske offentlighet som en arrogant og elitistisk forfatter.

Dette bildet står i motstrid til Franzens egen intensjon. I et berømt essay, ”Why Bother” fra 1996, beskriver Franzen amerikansk litteratur som ødelagt av postmodernismen. I et annet like berømt essay, ”Mr. Difficult” fra 2001 om den amerikanske forfatteren William Gaddis, beskriver Franzen to forskjellige litteratursyn – statusforfatteren og kontraktforfatteren. Postmodernisten Gaddis er uttrykk for den første – en forfatter som skriver for anerkjennelse fra den akademiske verden og den litterære eliten og som ikke vil hjelpe leseren. Kontraktforfatteren, som Franzen bekjenner sig til, skriver av glede ved litteratur, vil gjerne leses og tar leseren i hånden. Men som litteraturviteren Stephen J. Burn har bemerket, skal man ikke kun tro på Franzens essayer. Franzens romaner er preget av postmodernistiske forfattere som Don DeLillo, Thomas Pynchon og William Gaddis. Spesielt Franzens to første bøker er sterkt preget av denne tradisjonen.

Hans første roman, The Twenty-Seventh City (1988), vakte oppsikt i litterære kretser. Boken er en thriller, hvor en indisk anarkiskorganisasjon forsøker at ta kontroll over byen St. Louis. Han fulgte opp med Strong Motion (1992), hvor Boston blir ramt av en serie jordskjelv fremkalt av forurensningen fra en petrokjemisk virksomhet. I historien bindes oppklaringen sammen med romantikk, kampen om en stor arv og religionssatire. De to romanene målbærer en sterk sosial kritikk og ønsket om å endre verden. Begge romanene legger seg imidlertid tett opp til den postmodernistiske tradisjonen, og ingen av dem ble store suksesser.

The Corrections (2001) var for Franzen et brudd med postmodernismen. Familiekrøniken om Lambert-familien går tett på Franzens egen familiehistorie og boken var mindre pessimistisk, og mer opptatt av karakterenes individuelle liv enn deres plass i samfunnet som helhet.

Franzen er sterkt kritisk til pengebegjær, forbrukersamfunn og hedonisme, og dette er sentrale elementer i hans beskrivelser av USA i tiden umiddelbart før terrorangrepet 11. september 2001. Alt handler om vekst, om positivt og fremgang, om glede. Familielivet er en siste bastion, og plottet samler seg om forsøket på å feire en siste jul sammen før pappaen Alfred Lamberts Alzheimers sykdom blir for alvorlig.

I Freedom (2010) følger vi familien Berglund fra dens begynnelse til oppløsning. Boken er Franzens mest realistiske og minst satiriske, og hans voldsomme kritikk av kapitalismen er mer subtil en i de tidligere romanene. Samtidig har han større sympati og medfølelse med bokens karakterer. I sentrum er historien om Patty og Walter Berglund fra de møter hverandre på sluttet på 1970-tallet til 2009. Ingen av dem liker sin egen samtid. Patty søker tilflukt i mammarollen, og Walter starter flere miljøpolitiske organisasjoner uten større suksess.

Purity (2015) undersøker nutidens drømme om renhet i en verden gjennomsyret av informasjonsteknologi, der ingenting får være hemmelig. I sentrum av historien er den unge kvinne Purity Taylor, som er vokst opp sammen med sin mor i en hytte i California, tilbaketrukket fra resten av verden. Etter college kommer Purity i kontakt med Andreas Wolf – der leder organisasjonen The Sunshine Project, som arbeider for å avsløre stater og virksomheters korrupsjon og ulovligheter. Romanen sammenføyer et nutidsplan, der de møtes, og datidsplan, som gjenforteller historien Puritys foreldre og Andreas Wolfs rutete fortid i DDR. Etter hvert viser det seg at historiene om Wolf og Purity hører sammen – men avsløringen av alle familiehemmelighetene viser seg å ha store konsekvenser. Ingen er rene.

Essayisten Franzen har komplettert forfatteren Franzen ved å behandle de samme temaene som hans romaner, men med et større fokus på hans egen person. I essayene i The Discomfort Zone (2006) beskriver Franzen sin barndom og ungdom i Webster Grove, sitt ekteskap og sin skilsmisse. I tittelessayet i Farther Away (2012) gjengir han sitt forhold til forfatteren David Foster Wallace på godt og vondt.

Franzen har også kritisert den teknologiske utviklingen, senest i fotnotene til sin oversettelse av essayene til den østerrikske litteraturkritikeren Karl Kraus (1874-1936), som ble utgitt i 2013. Ifølge Franzen forfører internettet sine brukere til å glemme verdens virkelige problemer, for internettets pseudo-individualisme løser i følge ham ingenting.

Franzens stil og tematikk har vært sammenlignet med amerikanske postmodernistiske forfattere, men Franzen har selv fremhevet tysktalende modernister som Franz Kafka, Alfred Döblin, Thomas Mann, Rainer-Maria Rilke, og Karl Kraus som store forbilder. I sin samtid ble Kraus beskrevet som ”den store hater” og spesielt i de to første romaner er Franzens engasjement på linje med Kraus. Romanene har gjennomgående en tydelig og satirisk fortellerstemme, som kritiserer karakterene og tar stilling til handlingen, minst i Freedom. Franzens litterære eksperimenter har imidlertid alltid vært underlagt en realistisk fremstilling, hvor plottet er sentralt. Ifølge Franzen har forfatteren en moralsk plikt til å være med til å skape et bedre samfunn, men forfatteren må også gjerne underholde samtidig.

  • The Twenty-Seventh City (1988)
  • Strong Motion (1992)
  • The Corrections (2001) – Utgitt på norsk som Korrigeringer (2002), oversatt av Jorunn Carlsen & Arne-Carsten Carlsen.
  • Freedom (2010) – Utgitt på norsk som Frihet (2010), oversatt av Monica Carlsen.
  • Purity (2015) – Utgitt på norsk som Renhet (2015), oversatt av Monica Carlsen.
  • The Discomfort Zone (2006) – Utgitt på norsk som Mistrivselssonen (2007), oversatt av Jorunn Carlsen.
  • How to Be Alone (2002) – Utgitt på norsk som Å være alene (2004), oversatt av Jorunn Carlsen.
  • Farther Away (2012) – Utgitt på norsk som Lenger unna (2013), oversatt av Monica Carlsen.
  • The Kraus Project (2013), oversettelse fra tysk av Karl Kraus’ essays, kraftig annotert av Franzen – Utgitt på norsk som Kraus-prosjektet (2015), oversatt av Simen Hagerup.

Intervju med Jonathan Franzen hos Paris Review fra 2010 (engelsk)

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.