En klimakvote er en tillatelse til å slippe ut ett tonn av klimagassen CO2 (karbondioksid) i atmosfæren. Land som er tilknyttet Kyoto-avtalen, er med i en ordning som kalles Joint Implementation (JI), på norsk: felles gjennomføring. Denne åpner for at et land kan få godskrevet utslippsreduksjoner innenfor egne grenser ved å investere i prosjekter som reduserer utslipp i andre land som har forpliktelser.

Kyoto-landene er tildelt hver sin kvote eller et utslippstak. Land som har større kvote enn de slipper ut, kan selge overskuddet. Land med for store utslipp, kan kjøpe kvoter av andre. Slik kan landene nå en del av sine klimamål. I tillegg må landene også kutte i sine egne utslipp.

Innad i et land kan myndighetene dele ut eller selge en viss mengde utslippskvoter til bedriftene. Hensikten med klimakvotesystemet er å bidra til å redusere utslippene av klimagasser på en kostnadseffektiv måte.

EUs klimakvotesystem, EU ETS, er bedriftenes kvotemarked og ett av flere systemer. Frivillige klimakvoter er et annet system. I tillegg kommer FN-godkjente klimakvoter fra utslippsreduserende prosjekter i utviklingsland; CDM.

Norge valgte i likhet med EU å innføre et kvotesystem fra 2005. I Norge gjaldt dette for vel 50 bedrifter fram til 2007. Fra 2008 sluttet Norge seg til EUs kvotesystem, og EUs  kvotehandelsdirektiv gjaldt fra da av også for norske kvotepliktige virksomheter.

I dag er rundt femti prosent av klimagassutslippene i vårt land er omfattet av kvotesystemet. Både petroleumsvirksomhet, landbasert industri og luftfart er med. Kvotepliktige virksomheter må hvert år innlevere like mange klimakvoter som de har sluppet ut tonn CO2-ekvivalenter.

Miljødirektoratet er myndighet for kvotesystemet i Norge og har dermed ansvar for tillatelser til kvotepliktige utslipp av klimagasser, måling og rapportering av utslipp, tildeling av kvoter og oppgjør av kvoteplikt.

Det er også mulig for både bedrifter uten kvoteplikt og privatpersoner å kjøpe frivillige klimakvoter. I drøyt fem år kunne slike kvoter kjøpes blant annet gjennom en statlig drevet ordning via Miljødirektoratets nettsider.

Fra 2. oktober 2008 og fram til ordningen ble avviklet 12. desember 2013, ble det totalt solgt kvoter tilsvarende utslipp av opp mot 100.000 tonn CO2 (98 007 kvoter). Frivillige klimakvoter kan fortsatt kjøpes fra private aktører.

Prosjekter som reduserer utslippene av klimagasser i utviklingsland kan få kvoter for den mengden utslipp de reduserer. FN må godkjenne slike prosjekter før de tildeles kvoter til salg. Disse kvotene kan så kjøpes og benyttes av bedrifter og land i den rike del av verden til å oppfylle sine forpliktelser.

Ordningen med kvoter fra utviklingsland kalles Clean Development Mechanism (CDM), på norsk: ”Den grønne utviklingsmekanismen”.

Den norske turtøyprodusenten Stormberg kjøper frivillige FN-godkjente klimakvoter og bruker miljøsatsingen i sin markedsføring. Da skattemyndighetene ikke godkjente kostnadene til kvotekjøp som fradragsberettiget i ligningen, gikk selskapet til sak. Stormberg vant den prinsipielt viktige saken.

Fra desember 2013 var det dermed klart at det er mulig for bedrifter å få fratrekk på skatten for kjøp av frivillige klimakvoter.

Rundt halvparten av norske klimagassutslipp omfattes av EUs kvotesystem. I tillegg bruker Norge milliarder på kvotekjøp for å oppfylle sine internasjonale klimaforpliktelser. Kvoter er dermed en sentral del av Norges klimapolitikk. Kritikere mener dette hittil ikke har gitt store resultater og at kvotehandel ikke har fungert slik man kunne ha håpet. Forsvarere av systemet innrømmet at det kunne forbedres. Likevel, til tross for at kvotehandelen har pågått i en årrekke, gjenstår problemer og uløste spørsmål.

En innvending går på mengde. Det finnes altfor mange kvoter tilgjengelig. Stor tilgang på klimakvoter gjør systemet lite effektivt og gir lave kvotepriser. Hvis kvotehandel skal redusere utslipp, både på kort og lang sikt, må det tildeles langt færre kvoter enn hittil.

En annen innvending er at det omsettes fiktive kvoter. Med dette mener kritikere at enkelte land har fått tildelt kvoter for industri som allerede var nedlagt eller ville bli nedlagt uansett.

Forskere setter også spørsmålstegn ved FNs grønne utviklingsmekanisme CDM, som er prosjektbasert, og beskriver den som «et lite effektivt virkemiddel for å oppnå store utslippsreduksjoner på grunn av store transaksjonskostnader, mangel på kostnadseffektivitet og stor fare for overestimering av utslippsreduksjonene». Deres konklusjon er at CDM-ordningen er helt uegnet for store nødvendige, strukturelle, globale utslippskutt.

Et annet problem med CDM oppstår når FN skal godkjenne et prosjekt for tildeling av kvoter. Det er vanskelig for FN å vurdere om et prosjekt som søker kvoter, for eksempel bygging av vindmøller i Kina, ville blitt gjennomført også uten å motta kvoter. I så fall skal prosjektet ikke motta kvoter.

Miljøvernere argumenterer for at Norge bør ta den største delen av sine utslippsreduksjoner her hjemme. Tildeling av gratiskvoter, omfattende bruk kvoter innen EU-systemet og CDM-kvoter bidrar enten ikke eller bare i liten grad til slike kutt.

  • Høye energiavgifter

Høye avgifter på bruk av energi kan være et effektivt virkemiddel for å få store utslippsreduksjoner fordi det kan føre til både energieffektivisering, mer forsiktig bruk av energi på alle plan i samfunnet og, på lengre sikt, en  grunnleggende endring i måten vi bruker energi på.

Norge bidrar med betydelige beløp til vern av tropisk regnskog gjennom det norske klima- og skogprosjektet. Regnskogen binder karbon som frigjøres når den hugges. Regjeringen beskriver dette som «et av våre viktigste bidrag i kampen mot klimaendringer».

De nordlige, boreale skogene lagrer betydelig mer karbon enn de tropiske. Det skjer ved at karbonet fra gamle, råtne trærne bare i mindre grad slippes tilbake til atmosfæren. Det meste lagres i stabile karbonforbindelser i bakken. Over tid har dette karbonlageret bygd seg opp. Derfor ligger det mer karbon lagret i en norsk skog enn i et tilsvarende areal med tropisk skog.

  • Grønne arbeidsplasser

Norge er økonomisk avhengig av olje og gass. Petroleumsindustrien sørger for at statsbudsjett går i pluss og har bidratt til at Oljefondet er tilført flere tusen milliarder kroner. Flere, som tenketanken Concerned Scientists Norway (CSN), har tatt til orde for at en betydelig del av oljepengene skal brukes til en stor snuoperasjon og forandre Norge fra oljenasjon til miljønasjon. Det kan gjøres ved å videreutvikle ny, miljøvennlig teknologi og skape grønne arbeidsplasser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.