Indonesia er en enhetsstatlig, presidentstyrt republikk. Forfatningen av 1945 var suspendert 1950–59, og den er revidert senest 2003. Nasjonalforsamlingen, Majelis Permusyawaratan Rakyat (Folkets rådgivende forsamling), forkortet MPR, består av to kamre –representanthuset Dewan Perwakilan Rakyat (DPR), den egentlige lovgivende forsamling, med 550 medlemmer som velges i direkte valg for fem år, og regionenes representanthus, Dewan Perwakilan Daerah (DPD), med 128 medlemmer valgt av regionene. MPR spiller en rolle i forbindelse med presidentinnsettelser, kan stille presidenten for riksrett og har mydnighet til å endre grunnloven; den fatter sine beslutninger ved enstemmighet.

Utøvende makt er lagt til presidenten, som velges for fem år. Fra 2004 velges presidenten direkte, og han eller hun kan bare gjenvelges én gang. Regjeringen er ansvarlig overfor presidenten. Frem til 1998 hadde Indonesia bare hatt to presidenter, men i den etterfølgende perioden har demokratiske institusjoner blitt utbygd, med en rekke politiske partier, en relativt fri presse og en revidert grunnlov. Valget 2004 var det første i landet der det ikke var øremerkede plasser i parlamentet for de militære. Stemmerettsalderen er så lav som 17 år og enda lavere dersom man er gift.

Indonesia er ustabilt, med utbredt fattigdom, landet er utsatt for terrorisme, det mangler demokratiske tradisjoner, korrupsjon er utbredt, de militæres politiske rolle er uklar, og Indonesia har store religiøse, etniske og kulturelle motsetninger med flere separatistiske grupper.

Indonesia er inndelt i 33 provinser (inkludert hovedstadsdistriktet Jakarta). Hver av disse ledes av en guvernør, valgt for fem år av en provinsforsamling. Guvernørvalget må godkjennes av presidenten. Fem av provinsene – Aceh, Jakarta, Yogyakarta og de to provinsene på den indonesiske delen av Ny-Guinea, Papua og Papua Barat – har en større grad av selvstyre enn de øvrige. På distriktsnivå er det 357 styringsområder; i tråd med et desentraliseringsvedtak fra 2001 har disse overtatt mange av provinsenes tidligere oppgaver.

Rettspleien preges av en kombinasjon av kodifisert og sedvanebestemt rett, bygd på romerrett og nederlandske forbilder. Strafferetten er kodifisert og gjelder for hele landet. Siden 1989 har muslimske sharia-domstoler fått utvidet myndighet i sivilrettslige saker, men muslimer kan fortsatt velge å få sine saker opp for sekulære domstoler. Domstolsvesenet ledes av en høyesterett; de 49 høyesterettsdommerne utnevnes av presidenten. Fra 2003 er det også en egen konstitusjonsdomstol. Det er ellers appellretter i de største byene og lokale distriktsdomstoler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.