Franjo Tudjman

Tudjmans parti HDZ arbeidet målbevisst mot uavhengighet for Kroatia, men dette vakte motstand blant serberne i Kroatia, som utgjorde 12 prosent. I 1990 begynte serberne med protester og væpnede aksjoner mot Tudjman-regimet. Aksjonene var konsentrert rundt byen Knin i Dalmatia, et område med serbisk flertall i flere kommuner. De serbiske aksjonistene blokkerte veien med tømmerstokker for å hindre kroatiske myndigheter adgang, noe kroatene foraktfullt kalte «tømmerstokkrevolusjonen». Det skulle snart vise seg at aksjonene var svært alvorlige for Tudjman og Kroatia.

Kroatene begynte i all hemmelighet å bevæpne seg. Det var fortsatt bare Den jugoslaviske hæren (JNA) som hadde våpen, og JNA hadde sørget for å ta kontroll over våpenlagrene for heimevernet, som fra Titos tid tilhørte delrepublikkene. Kroatene måtte smugle inn våpen.

22. desember 1990 vedtok Kroatia en ny grunnlov. Der ble serberne betegnet som minoritet, ikke som statsbærende folk på linje med kroatene. Dette gjorde ikke motsetningene mindre. Serberne opprettet et Serbisk autonomt område i Krajina (SAO Krajina), med Knin som hovedstad.

I mars 1991 var det flere væpnede sammenstøt mellom serbiske opprørere og kroatisk politi, blant annet i Pakrac i Slavonia og ved Plitvice-sjøene. Tudjman og den slovenske presidenten Milan Kučan hadde lenge gått inn for at Jugoslavia burde bli en løs føderasjon, men dette gikk ikke Serbias president Slobodan Milošević med på. Milošević ønsket en sterkt sentralisert jugoslavisk stat dominert av Serbia. Derfor gikk nå politikken mot full løsrivelse.

19. mai 1991 avholdt Kroatia en folkeavstemning om uavhengighet, 93 prosent stemte for, men serberne boikottet. 5. juni 1991 erklærte Kroatia uavhengighet, samtidig med Slovenia. Slovenia var bedre forberedt, politisk og militært, på kroatene kom vedtaket litt overrumplende. For Tudjman var det imidlertid en kjærkommen anledning til å nå det store målet, uavhengighet for Kroatia for enhver pris.

Uavhengighetserklæringen utløste krig. Den serbiskkontrollerte jugoslaviske hæren angrep byen Vukovar i Slavonia, mot grensen til Serbia. Kroatiske styrker forsvarte byen lenge, men måtte gi opp i november, da var byen lagt i ruiner. Dubrovnik ble angrepet. 5. oktober innførte Tudjman allmenn mobilisering. To dager etter ble regjeringsbygningen i Zagreb utsatt for serbisk granatangrep mens Tudjman var på møte der, men ingen ble skadet. I løpet av kort tid hadde serberne tatt kontroll over en fjerdedel av Kroatia og drevet ca. 200 000 kroater på flukt til andre deler av landet. Hele Kroatia ble satt i aksjon for forsvar.

15. januar 1992 ble Kroatia internasjonalt anerkjent av EU, Norge og en rekke andre land. Nå var konflikten internasjonal, mellom to land, ikke bare en intern jugoslavisk sak. Etter et halvt år var krigen i Kroatia over for denne gang, men store deler av Kroatia var fortsatt okkupert.

Som øverstkommanderende hadde Tudjman ansvaret for flere militære aksjoner. I 1994 klarte den kroatiske hæren å ta enkelte viktige områder, som Maslenica-broen som forbandt de to delene av Kroatia som hadde vært atskilt av serberne i tre år. Tudjman satset alt på å bygge opp en moderne og slagkraftig hær. I 1995 var hæren så sterk at den uten problem klarte å ta tilbake Vest-Slavonia i den operasjonen som ble kalt «Lyn».

Mest spektakulær var operasjon «Storm» 4.–7. august 1995, da kroatene jaget omkring 150 000 serbere ut av de okkuperte områdene i Krajina og tok tilbake byen Knin. I ettertid ble kroatene anklaget for drap på om lag seks hundre sivile serbere. For Tudjman var operasjon «Storm» høydepunktet i hans karriere. Nå var hele Kroatia befridd. Han opptrådte i hvit generalsuniform, helt i stil med Tito. Serberne mente han var en krigsforbryter.

En politisk triumf var det også da Øst-Slavonia (inkludert Vukovar) ble innlemmet i Kroatia igjen i 1998, etter sju års serbisk okkupasjon. Dette skjedde på fredelig vis, takket være FNs fredsmegling, hvor Thorvald Stoltenberg spilte en viktig rolle.

Tudjman ønsket en stor-kroatisk løsning, hvor deler av Bosnia-Hercegovina, som har både kroatisk og serbisk befolkning, skulle tilfalle Kroatia. Han drømte om grensene fra 1939, da Kroatia ble opprettet som en provins i Kongedømmet Jugoslavia, med betydelige deler av Bosnia-Hercegovina. Kroatiske styrker rykket raskt inn i Bosnia-Hercegovina da krigen begynte i april 1992, til områder med kroatisk befolkning. Bosnisk-kroatiske styrker ble utstyrt fra Kroatia.

I den første tiden samarbeidet kroatene med bosnjakene (de bosniske muslimene) i kamp mot serbiske styrker, særlig i Mostar-området. Det kom imidlertid til konflikt mellom to kroatiske militære styrker som kjempet i Hercegovina. HVO-styrkene var støttet av Tudjman, mens HOS-styrkene var støttet av et ytterliggående nasjonalistparti. Lederen for HOS ble likvidert av Tudjmans styrker.

Forholdet mellom kroatene og bosnjakene var problematisk. Allerede i 1991 hadde de bosniske kroatene opprettet et eget autonomt område kalt Herceg-Bosna i områdene med overveiende kroatisk befolkning. Tudjman så nok dette som et første skritt mot å innlemme disse områdene i Kroatia, mens bosnjakenes leder, Alija Izetbegović, ønsket en enhetlig stat. Etter Vance-Owen-planen (om å dele Bosnia i ti provinser etter etniske skillelinjer) i 1993 brøt samarbeidet mellom kroatene og bosnjakene sammen, fordi kroatene ønsket å ta kontroll i de områdene i sentral-Bosnia som skulle være kroatiske ifølge planen. Dette følte bosnjakene som truende, og det brøt ut krig mellom de to gruppene.

Kroatiske styrker begikk overgrep mot bosnjaker. I Lašva-dalen i det sentrale Bosnia utførte kroatiske styrker etnisk rensing av bosnjaker, blant annet en massakre i Stupni Do. I april 1993 ble omkring 110 bosnjaker massakrert i Ahmići. Kroatene hadde flere fangeleirer, karakterisert som konsentrasjonsleirer, blant annet Heliodrom og Dretlj i Mostar-området. 9. november 1993 ble den gamle broen i Mostar ødelagt av kroatisk artilleri. Til tross for konflikten med bosnjakene fikk mange flyktninger fra Bosnia-Hercegovina opphold i Kroatia.

Tudjman ble sterkt kritisert internasjonalt for engasjementet i Bosnia, både for den kroatiske krigføringen og ønsket om oppdeling av landet. Han nektet å samarbeide med Den internasjonale straffedomstolen for Det tidligere Jugoslavia i Haag. Han ble ikke anklaget av domstolen, for han døde før det var aktuelt. I forbindelse med saker mot andre militære ledere konkluderte domstolen senere med at Tudjman hadde vært involvert i planene om å renske de kroatiske områdene for bosnjaker.

Krigen mellom kroater og bosnjaker ble avsluttet ved den såkalte Washington-avtalen, som USA stod bak, i mars 1994. Det ble bestemt at de skulle samarbeide i en føderasjon, noe som senere ble tatt opp i Dayton-avtalen. Dayton-avtalen, presset frem av USA etter NATOs bombing av serbiske stillinger, betydde slutten på krigen i Bosnia-Hercegovina. Dayton-avtalen ble undertegnet i desember 1995 av Franjo Tudjman, Slobodan Milošević og Alija Izetbegović.

Krigen i Kroatia kostet landet enormt. Skadene var store, Tudjman anslo de materielle ødeleggelsene til 20 milliarder dollar, og i tillegg kom et stort antall flyktninger.

Privatiseringen av økonomien begynte først etter krigen, i 1995. Måten den foregikk på, er blitt kritisert. Foretak ble gitt til personlige forbindelser. Det var utstrakt korrupsjon. Mye forble på statlige hender. Ved slutten av Tudjmans styre var 70 prosent av Kroatias større foretak fortsatt statlige. Det er blitt hevdet at Kroatia tapte mer på privatiseringen under Tudjman enn det krigen hadde kostet landet.

Den økonomiske veksten var jevn under Tudjman, men Kroatia ble hardt rammet av finanskrisen i 1998, særlig bankvesenet. I 1999 sank brutto nasjonalprodukt med 0,9 prosent, og arbeidsledigheten lå på 13,6 prosent.

Etter kommunismens fall sørget ikke Tudjman for at Kroatia ble et velfungerende demokrati. Mediene ble i stor grad talerør for Tudjman, delvis som en følge av krigen. I 1996 ble det vedtatt en lov som gjorde det straffbart å kritisere statens ledende personer. Tudjman ble også anklaget for å nære antisemittiske holdninger.