England (lokale myndigheter)

Til tross for at England er et forholdsvis lite og homogent land med felles lover og administrasjon samt et godt utbygget transportsystem, har regionale forskjeller oppstått med bakgrunn i geografi og historie. Fysiske barrierer som Penninene og elvemunningene til Humber, Severn og Themsen gjorde det naturlig for ulike grupper å bosette seg i geografisk avgrensede områder. England er delt i til sammen ni regioner: South West, South East, West Midlands, East Midlands, East England, North West, Yorkshire and Humber, North East og Greater London.

Regionene er det øverste nivået for lokale myndigheter, og et forvaltningsnivå mellom staten og fylkene. Regionene ble opprettet i 1994 som regjeringskontorer og brukt av den britiske regjeringen for å utøve regional politikk. Disse regjeringskontorene ble opphevet i 2011 og funksjonene overført til regionale etater, men regionene benyttes fortsatt til statistiske og enkelte administrative oppgaver. Regionene har også vært valgkretser til Europaparlamentet. Med unntak av Greater London er det ikke folkevalgte organer på regionsnivå. Greater London har også direktevalgt ordfører.

I løpet av 1960- og 1970-tallet fant en rekke omorganiseringer av administrasjonen sted. Det begynte med opprettelsen av storbyfylket Stor-London i 1965 og ble videreført i 1974 ved opprettelsene av fylker (county) og storbyfylker (metropolitan county). I 2019 er det 76 fylker og 6 storbyfylker i England. Storbyfylkene er West Midlands, Greater Manchester, Merseyside, South Yorkshire, West Yorkshire og Tyne and Wear.

Fylkene administreres av et fylkesting, mens storbyfylkene administreres av et storbyråd. Disse har vanligvis ansvaret for samfunnsplanlegging, utdanning, nødetater, transport og sosiale tjenester. Greater Manchester har direktevalg på ordføreren.

Kommunestrukturen i England er ikke ensartet, men består av storbykommuner, London-bydeler, kommuner og samvirkemyndigheter. På dette forvaltningsnivået er det i 2019 tilsammen 317 enheter fordelt på 36 storbykommuner, 32 London-bydeler, 192 kommuner og 55 samvirkemyndigheter. I tillegg kommer City of London og Isles of Scilly som er fylkeskommuner.

Kommunene har ansvaret for oppgaver som utdannelse, transport, samfunnsplanlegging og regulering, helsevesen, nødetater, biblioteker, avfall og gjenvinning. Storbykommunene har vanligvis et noe mindre ansvarsområde, med oppgaver som avfall og gjenvinning, skatteinnkreving, boligbygging og -planlegging.

Et sogn er den minste eller det laveste nivået av myndigheter, og finnes vanligvis i en landsby eller liten by. Sognene har sine røtter i de kirkelige sogn som historisk har spilt en rolle i både sivil og kirkelig forvaltning. Formelt ble de adskilt på 1800-tallet og har i dag ingen forbindelse ut over ofte samme geografiske avgrensning. Sognene varierer i størrelse, fra små landsbyer med knapt hundre innbyggere til store byer med flere titusener. Sognet er gitt generell kompetanseevne og kan gi forskrifter innenfor lokale forhold, rettigheter og plikter, og er høringsinstans i planprosesser. Sognet kan også utføre oppgaver som opprettelse og vedlikehold av parker, gatebelysning, gangveier, trafikkregulering, støtte til frivillig arbeid og kriminalitetsforebyggende tiltak. Det er 10 449 sogn i England i 2015.

Samvirkemyndigheter ble opprettet fra 1990-tallet og fram til 2009 og er en felles myndighet eller administrasjonsenhet for storbyer med tilstøtende omegnskommuner. Det er en organisasjonsform uten tilsvarende funksjon i Norge eller med et godt norsk ord, men er en samarbeidsform som utfører offentlige oppgaver. Storbyen og omegnskommunene er selvstendige enheter, mens fylkeskommunale funksjoner som storbyfylket, bykommunen eller kommunen ellers er ansvarlig for, utføres i fellesskap. Det er 56 samvirkemyndigheter i England i 2019.

Grevskapene oppsto i angelsaksisk tid der en greve ble satt til å administrere de enkelte områdene og besto som geografiske, kulturelle og administrative enheter i omlag tusen år. Grevskapene hadde gjerne en by som ga navn til grevskapet; for eksempel Cambridge/Cambridgeshire og Leicester/Leicestershire.

Den industrielle revolusjon medførte en betydelig urbanisering av England og skapte en økende forskjell mellom grevskapsgrensene og bosettingsmønstrene. I 1888 ble grevskapenes administrative funksjoner endret samtidig med at grensene ble justert for å opprette nye, administrative fylker. Ytterligere reformer ble gjennomført på 1960- og 1970-tallet og i løpet av 1990-tallet medførte en omlegging av lokalstyret til reduserte oppgaver for grevskapene og fylkene og bykommuner sentrert rundt de største byene ble opprettet.

Grevskapene har i dag først og fremst funksjon som viktige identitetsfaktorer. Det finnes tre ulike typer grevskap; administrativt, historisk og seremonielt. De geografiske grensene for de respektive grevskapstypene er til en viss grad identiske, men ikke alltid. Utgangspunktet for grensene er de administrative grevskapene, men i mange tilfeller er de seremonielle grevskapene større enn de administrative.

• England