kaspisel

De voksne kaspiselenes kroppsfarge er ensfarget lys med mørkere flekker spredt på hele ryggsida, særlig hos hannene. Som nyfødte er ungene helt dekket av en fyldig hvit ungepels. Det er ingen utpreget størrelsesforskjell mellom kjønnene, og fullvoksne individer kan bli 1.4 meter lange. Vekta varierer gjennom året og ligger om høsten, når dyrene er i best kondisjon, på 75 til 85 kg. Antakelig kan kaspiselene bli minst 50 år gamle.

Seinhøstes trekker den voksne delen av kaspiselbestanden mot de nordlige områdene av Det kaspiske hav. Landskapet her er preget av grunne deltaer fra elver som munner ut (Volga og Ural), og selene legger seg gjerne opp på øyer, sandbanker og strender knyttet til slike elvedeltaer. Det hender også at de trekker et stykke opp i de store elvene. Når isen begynner å fryse til i desember trekker selene opp på den. Det er på slik is, som er minst 20 centimeter tykk og enten landfast eller drivis noe lenger ut, at kaspiselene føder ungene sine. Ungene fødes fra midten av januar til midten av februar. Hunner med unger forekommer gjerne i par eller i små grupper, og hele yngleområdet kan være spredt utover et stort område uten noen form for tettere konsentrasjoner av dyr. Ettersom snø sjelden forekommer på isen i Det kaspiske hav, fødes ungene direkte på isen. Hunnene prøver imidlertid å finne skrugarder som kan gi ungene litt beskyttelse fra vær og vind i dieperioden som varer i 3–5 uker.

Begge kjønn blir kjønnsmodne når de er rundt 6–7 år gamle. Hunnenes mest produktive periode er når de er mellom 8 og 17 år, da får de gjerne en unge hvert år. Ved fødselen veier ungene rundt 5 kg, når de avvennes rundt 5 uker seinere er ungepelsen borte, og vekta har økt til mellom 15 og 23 kg. Det er i denne fasen at de nå sølvgrå ungene forlates av mora. Voksendyrenes hårfelling skjer i april og mai, først på isen, men seinere på øyer og sandbanker i elvedeltaområdet etter hvert som isen begynner å bryte opp og smelte. Når hårfellingen er avsluttet drar selene ut på sin årlige beitevandring.

Kaspiselenes meny inneholder først og fremst fisk, der særlig noen lokale sildearter er spesielt viktige. Om høsten og vinteren, når dyrene i stor grad befinner seg i de nordlige områdene av Det kaspiske hav, domineres riktignok dietten av gruntvanns-former som ulker, kutlinger og noen krepsdyr. På sommeren trekker selene mot de dypere områdene i sør, og her domineres dietten av flere sildearter, brisling, mort, brasme og loddearter. Sjøl om de fleste dykkene er grunne (mindre enn 15 meter) og korte (inntil 5 minutter) kan kaspiselene dykke både dypt (200 meter) og lenge (20 minutter) hvis de må. Merking med elektroniske merker har vist at dyrene på sommeren ikke bare begrenser dykkingene til områder nær liggeplassene, men at de kan dra ut på lange beiteturer i åpent farvann der de beveger seg mellom de gode fiskeplassene. Dyrenes beiting skjer i all hovedsak ved bunnen.

Som lengelevende predator har arten relativt, men ikke kritisk høye verdier av en del miljøgifter. Store endringer i økosystemet i Det kaspiske hav med oppblomstring av invaderende maneter og overbeskatning av viktige fiskebestander representerer utvilsomt en utfordring for kaspiselene. Det samme gjelder økt menneskelig aktivitet, særlig etablering av produksjonsanlegg for olje og gass, som har medført at selene er blitt fortrengt fra mange av sine naturlige områder for både yngling, hårfelling, hvile og matsøk. Alvorlig var også et virusutbrudd som tok livet av mange tusen dyr i perioden 1997–2001.

På midten av 1800-tallet bestod bestanden av kaspisel antakelig av mellom 1,2 og 1,5 millioner individer. Overbeskatning utover 1800- og på 1900-tallet, og en alvorlig virusepidemi i perioden mellom 1997 og 2001, har imidlertid medført kraftig reduksjon av bestanden som ifølge tellinger i perioden 2005-2012 nå ikke er større enn rundt 170 000 dyr.

Kaspiselen har alltid vært et viktig fangstobjekt for folk rundt Det kaspiske hav, og artens fangsthistorie går hundrevis av år bakover i tid. Kommersiell fangst fra midten av 1800-tallet ga denne fangsten et mere industrielt preg med årlige fangster som varierte mellom 30 000 og 100 000 dyr, mest årsunger. Den kommersielle fangsten opphørte i 1996 – etter dette er det kun en del fangstfolk fra Russland og Kasakhstan som har tatt noen få tusen unger årlig. Både spekk og skinn er ettertraktede produkter.

Bifangst i fiskeredskap er en alvorlig trussel mot kaspiselen, og antakelig den viktigste grunnen til at bestanden stadig ser ut til å reduseres. Det er i særlig grad ulovlig garnfiske etter stør som er problemet, og det er beregnet at det årlig drukner nærmere 12 000 kaspisel i slike garn.

• ekte seler
• selfangst