Den gresk-ortodokse kirke i Jerusalem

Patriarkatets lekfolk og menighetsprester er i all hovedsak arabisk-talende, men patriarkatet har, siden 1600-tallet, blitt kontrollert av en gresk munkeorden: Det ortodokse brorskap (The Holy Brotherhood of the All-Holy- Sepulchre). Nye medlemmer rekrutteres fra Hellas, gjerne som gutter, og skoleres deretter i patriarkatets utdanningsinstitusjoner. Patriarkembetet, og nær sagt alle høyere klerikale stillinger, rekrutteres blant grekere tilhørende dette brorskapet, mens arabisktalende klerikale som regel tjener som prester i lokale menigheter. Dette har skapt langvarige spenninger mellom lekfolket og kirkens ledere.

Det gresk-ortodokse patriarkatet er, av historiske årsaker, en av de største landeierne i Israel og på Vestbredden. Det eier blant annet store områder i og rundt Jerusalem, og forvaltningen av disse områdene anses å være av stor betydning i maktkampen mellom Israel og palestinerne (Midtøsten-konflikten). Patriarkatet har leid ut flere eiendommer, blant annet den hvor Knesset (den israelske nasjonalforsamlingen) er bygd, for en hundreårsperiode. Kirken har også solgt store eiendommer til Israel, og dette har skapt sterke reaksjoner blant lekfolk. Da det ble avslørt at daværende patriark hadde solgt eiendommer til israelske investorer også i Gamlebyen i Jerusalem, ble han avsatt gjennom et opprør innad i Det ortodokse brorskapet. I 2005 ble en ny patriark valgt. Enhver patriark må godkjennes både av det palestinske selvstyret, jordanske og israelske myndigheter for å kunne realisere sine fullmakter. I dette tilfellet valgte israelske myndigheter å opprettholde sin godkjennelse av den avsatte patriarken. Theophilus 3, valgt av egen kirke og godkjent av palestinske og jordanske myndigheter ble først godkjent av de israelske to år senere.

Det gresk-ortodokse patriarkatet har tradisjonelt ønsket å fokusere på å beskytte de hellige pilegrimsmål, egne eiendommer og institusjonelle privilegier. Andre kirkesamfunn har i langt større grad engasjert seg i lokalbefolkningens sosiale, kulturelle og økonomiske behov. Og i pakt med at det lokale presteskapet har blitt arabisert har disse kirkene fokusert mer på lokale kristnes opplevelse av å leve under israelsk okkupasjon. Og det har oppstått tverrkirkelige forsøk på å utvikle en egen palestinsk frigjøringsteologi. Det gresk-ortodokse patriarkatets prioriteringer har derimot skapte sterke spenninger mellom ledelse og lekfolk.

Grupper av lekfolk har i lang tid ønsket å fjerne den greske ledelsen og gjennomføre en arabisering som i andre lokale kirkesamfunn. Lekfolk har også etablert klubber, foreninger, speidergrupper og sportslige aktiviteter som vektlegger en kombinasjon av en palestinsk kulturell identitet og ortodoks tilhørighet, men atskilt fra egen kirke som institusjon. Dette har igjen forsterket avstanden mellom kirkens ledelse og lekfolket.

Inspirert av svarte kirkeledere i Sør-Afrika, som i kamp mot apartheid utstedte et kairos-dokument i 1985, ble det i 2009 utstedt et Kairos Palestina-dokument. Dette ble undertegnet av samtlige lokale kirkeledere, denne gang også av gresk-ortodokse patriark Theophilus 3. Dette markerte en begynnende endring på patriarkatets offentlige holdning til lokalbefolkningens livsvilkår under okkupasjon. Potensielt kan dette bidra til en større nærhet mellom klerikale ledere og lekfolk.

I Kairos-dokumentet fordømmer alle lokale kirkeledere Israels okkupasjons- og bosetningspolitikk, og de argumenterer for en internasjonal boikott i protest mot denne politikken. De trekker paralleller mellom situasjonen i det okkuperte Palestina og i Sør-Afrika under apartheid-styret, og de oppfordrer kirkelige krefter i andre land til å møte Israels okkupasjon med den samme moralske klarhet og de samme midler som de anvendte mot apartheidstyret.

Utstedelsen av Kairos Palestina-dokumentet var første gang alle kirkelederne, inkludert den gresk-ortodokse patriarken, samlet seg om en felles forståelse av de lokale kristnes situasjon, og om å utvikle en felleskirkelig frigjøringsteologi.

Den gresk-ortodokse Sankt Porfyrius-kirken i Gaza er en av verdens eldste kirker. Opprinnelig ble den bygd i det femte århundret. Korsfarere bygde senere, på 1100-tallet, en ny kirke på samme sted. Denne ble renovert på 1800-tallet. Gjennom århundrer har Sankt Porfyrius-kirken, som består av flere bygninger, vært et samlingssted for ortodokse i Gaza. Det har også vært anvendt som et tilfluktssted for både kristne og muslimer på flukt. I oktober 2023 ble kirken bombet av Israel.

Dette førte til at alle kirkeledere i Jerusalem, inkludert den besøkende erkebiskopen av Canterbury, støttet opp om den gresk-ortodokse kirkes fordømmelse av angrepet. Sammen utstedte de en kirkelige felleserklæringen som fordømmer alle angrep på sivile, israelske og palestinske, og oppfordrer det internasjonale samfunn til å gripe inn for å beskytte sivile og bidra til redusere volden. Dette er nok et eksempel på at den gresk-ortodokse kirke nå deltar mer aktivt i lokalt kirkelig fellesskap og uttaler seg skarpere om den lokale politiske situasjonen.