De forente arabiske emiraters eldre historie

De eldste spor etter bosetting i De forente arabiske emirater (FAE) stammer fra den neolittiske perioden, rundt 5500 fvt. – da klimaet var fuktigere, og tilgangen på mat mye bedre enn i dag. Nye arkeologiske funn ved Jebel Faiyah i Sharjah indikerer at de første mennesker kan ha kommet til området allerede i paleolittisk tid – for minst 100 000 år siden. Utgravinger i dette området vitner om aktivitet både i bronsealderen og jernalderen.

Fra Hafit-perioden, circa 3000–2500 fvt., er det avdekket spor etter fellesbegravelser fra Jebel Hafit i dagens Abu Dhabi. I den påfølgende Umm al-Nar perioden, rundt 2500–2000 fvt., ble de første oase-samfunn etablert med sirkulære fort bygd av stein.

Allerede fra den første bosettingen er det spor etter kontakt med utenverdenen, særlig sivilisasjoner lenger nord, der innbyggerne trolig handlet med kopper fra Hajar. Handel ble i de neste årtusen sentral for utviklingen av området – helt til nyere tid og dagens moderne samfunn. I Wadi Suq-perioden og bronsealderen, i perioden 2000–1300, ble handel med Dilmun i dagens Bahrain utviklet. Samfunn i det senere FAE ble involvert i vidstrakt handel, etter hvert blant annet ved bruk av karavaner, med Mesopotamia og Syria, deretter knyttet sjøfart kontakt med blant annet Iran, Baluchistan og Indus-sivilisasjonen. Ved siden av kopper var den viktigste eksportvaren – gjennom flere årtusen; helt til i 20. århundre – perler.

Temmingen av kamelen til husdyr, mot slutten av andre årtusen fvt., bidro til ekspansjon av handel. Omtrent samtidig skapte utvikling av nye teknikker for vanning (falaj), grobunn for økt matproduksjon, som la til rette for mer fast bosetting både ved kysten og i oaser i innlandet. Dette fant sted i jernalderen, circa 1300–300. Det var i denne perioden skriftspråk ble tatt i bruk, med et sørarabisk alfabet. Kontakter ble etablert med de assyriske og persiske riker.

De første kjente mynter fra området stammer fra rundt 300 fvt., fra Mleiha-perioden, etter en framgangsrik handelsby ved samme navn. Fra denne tiden er det spor etter omfattende import av varer fra Hellas og Sør-Arabia. Bruken av hest stammer startet på denne tiden. Handelsruter ble utviklet og forsterket i de senere hundreår, og bant områder ved Persiabukta til Middelhavet – så vel som til Østen. Ved begynnelsen av vår tidsregning var det handel med Romerriket og Mesopotamia og Babylonia, så vel som med India

Kristendommen ble introdusert til området i det 6. og 7. århundre. Deretter ble islam introdusert fra rundt 630, noe som innebar et vannskille i områdets historie, og som har vært med på å prege også FAE i moderne tid.

Den nyere historien til dagens FAE kan knyttes til innføringen av islam, og den senere etablering av europeiske handelsinteresser i regionen. Fra 600-tallet har islam i betydelig grad vært med på å forme samfunnene på Arabiske halvøy, forankret hos stammer som slo seg ned ved kysten og etablerte sjeikdømmene som i 1971 gikk sammen i føderasjonen FAE.

Introduksjonen av islam i FAE skjedde fra circa 630, etter at utsendinger fra profeten Muhammad fant veien til flere samfunn på kysten ved Omanbukta og Persiabukta, og overleverte brev med invitasjon til lokale herskere om å slutte seg til den nye troen. Til det senere FAE kom islam fra dagens Jemen og Oman. Etter profetets død i 632 brøt det ut opprør (Ridda-krigene) blant annet i markedsbyen Dibba i dagens FAE – og de muslimske styrkenes seier der la grunnlaget for islams fotfeste og ekspansjon i denne delen av halvøya. I de påfølgende år ble Julfar, et framgangsrikt handelssenter hvis historiske beliggenhet er uklar (et senere Julfar utgjør Ras al-Khaimah), brukt som utgangspunkt for den islamske invasjonen av det sassanidiske Iran (637), dernest av den abbasidiske invasjonen av Oman (892).

Fra arkeologiske utgravinger er det funnet spor etter bosetting og næringsvirksomhet fra tidlig og senere islamsk periode over store deler av dagens FAE, herunder på øyer i Persiabukta.

Flere europeiske sjøfartsnasjoner konkurrerte om å ta del i handelen med Østen, etter at Vasco da Gama fant sjøveien til India med hjelp av navigatøren og kartografen Ahmad ibn Majid fra Julfar. Deler av området var da, fra 1300-tallet, kontrollert av kongedømmet Hormuz. Portugisernes, og senere britenes, inntreden på arenaen bidro til å endre maktforholdene i regionen fra tidlig i 16. århundre.

De europeiske statene søkte kontroll over den voksende handelen i regionen ved å etablere handelsstasjoner langs kysten mot Indiahavet, og å bygge forsvarsanlegg også på kysten av Arabiske halvøy. Da Portugal som først europeiske stat kom til området, fantes flere framgangsrike handelsbyer på den iranske siden av Persiabukta – bebodd av arabiske stammer; på den arabiske siden var det flere mindre byer.

I 1506 seilte Afonso de Albuquerque inn i Omanbukta og Hormuzstredet. På denne tida var Julfar i dagens Ras al-Khaimah underlagt Hormuz, som da var et av de fremste handelssentra i området. Portugiserne bygde et fort i Julfar og knyttet byen til sitt handelsnettverk, som omfattet Hormuz og Goa, Malakka og Macau, før de ble drevet ut av arabiske stammer midt på 1600-tallet. Portugal bygde en rekke fortifikasjoner langs kysten, og konkurrerte med det osmanske riket om innflytelse over området i 16. århundre. Den osmanske marinen bekjempet de portugisiske styrkene i Persiabukta, og portugiserne ble slått av nederlandske og britiske marinestyrker i 1625, for så å etablere en midlertidig base i Ras al-Khaimah, hvor de bygde et fort ved Julfar i 1631. Med Portugals innflytelse svekket, kom det til rivalisering mellom engelske og nederlandske handelshus om kontroll med handelen i området. Samtidig søkte perserne å gjenvinne kontrollen på sin side av bukta, mens Oman tok kontroll over Bahrain og andre områder ved Persiabukta.

Europeernes ankomst sammenfalt i tid med framveksten av Qasimi-riket (også kjent som Qawasim), oppkalt etter den dominerende stammen Qawasim, på 1700-tallet. En gruppe sjeiker etablerte en statsdannelse med økonomisk og militær styrke i et område som i dag omfattes av Ras al-Khaimah og Sharjah. Den kontrollerte fiskerier og handelen med perler i Persiabukta og ut i Indiahavet, og motsatte seg utenlandske forsøk på å ta kontroll med handelen. Qasimi-dominansen over Musandam-halvøya ble utfordret av sultanene av Muscat. Storbritannia var opprinnelig interessert bare i den persiske kysten av Persiabukta, der representanter for British East India Company hadde etablert seg, vesentlig for å fremme eksport av tekstiler fra India.

Etter at Qawasim mistet sin makt, vokste en konføderasjon av stammer, Bani Yas, i Abu Dhabi fram som den dominerende i området, etter at al-Nahyan-familien i 1793 flyttet dit fra oasen al-Liwa. Mens Qawasim var en sterk sjømakt, var Abu Dhabis maktgrunnlag landbasert, med begrenset bosetting ved kysten, blant annet på grunn av mangel på ferskvann.

Fra tidlig på 1700-tallet ble den britiske kontrollen med handelen utfordret av Qawasim, som etablerte et konkurrerende handelssenter på Qishim-øya, og som kontrollerte innseilingen til Persiabukta – fra posisjoner på begge sider. Angrep på handelsfartøyer, også britiske, førte til at Storbritannia allierte seg med Oman i 1798, og deretter iverksatte en ekspedisjon for å komme piratvirksomheten til livs. Qawasims flåte med ødelagt etter flere slag i 1819. Selv om området lenge var kjent som Piratkysten, er det i nyere tid reist spørsmål både ved omfanget og karakteren av virksomheten, samtidig som bekjempelse av sjørøveri kan ha vært et påskudd fra Storbritannia for å sikre seg kontroll med området – som ledd i å beskytte sin voksende handel med India. Både Frankrike og Tyskland, i tillegg til det osmanske riket, var fra andre del av 1800-tallet ute etter å styrke sin innflytelse i regionen.

Qawasims nederlag gjorde det mulig for Storbritannia å sikre seg kontroll over området ved i 1820 å inngå separate avtaler med ni sjeiker om å bekjempe piratvirksomheten. Sjeikene så derved en mulighet for å gjenopprette stabile forhold for sitt styre og sin handelsvirksomhet. Avtalene ble fra britisk side inngått med regjeringen i Bombay. Samtidig som sjeikene hadde inngått en avtale med Storbritannia, hadde de også regulert forholdet seg imellom, som grunnlag for økt stabilitet. Storbritannias avtalefestede beskyttelse av herskerne kom eksempelvis til uttrykk i 1938, da det i Dubai kom til konflikt mellom denne og landets handelsstand.

Traktatene ble fulgt av nye avtaler med herskerne i Sharjah, Dubai, Ajman og Abu Dhabi i 1835, som regulerte forhold knyttet til perlefiskesesongen. Deretter ble en mer omfattende avtale inngått i 1853, om innføring av evigvarende maritim våpenstillstand, hvorpå området ble kjent som ’Trucial Coast etter det engelske ordet ’truce’ (våpenhvile). Deretter ble en ny serie avtaler inngått i 1892, hvoretter emiratene ble kjent som ’Trucial States’ (Traktatstatene), også benevnt Trucial Oman. Våpenhvile og stabilitet skulle sikres gjennom britisk militærmakt – til sjøs og på land, og Storbritannia skulle bidra til å løse konflikter også mellom lokale herskere, og beskytte disse i tilfelle indre uro. Sjeikdømmene forpliktet seg til ikke å avstå deler av sine territorier, eller inngå avtaler med andre stater enn Storbritannia uten britisk godkjenning. De forpliktet seg også til å bekjempe slaveriet som ennå på 1880-tallet var vanlig i området.

Traktatene fra 1892 sikret Storbritannias interesser uten formelt å gjøre sjeikdømmene til britiske protektorater, men bidro samtidig til å knytte emiratene nærmere sammen, samtidig som de tydeligere framsto som egne statsdannelser. Avtalene bandt dem også til Storbritannia da første verdenskrig brøt ut, og forhindret andre land fra å etablere militære baser langs kysten.

Etter hvert som olje ble oppdaget i andre deler av regionen, undertegnet alle herskerne i Traktatstatene en avtale om ikke å gi oljekonsesjoner til selskaper som hadde britiske støtte. Derved sikret Storbritannia seg ytterligere kontroll med utvinning av olje i Midtøsten. På 1930-tallet ble avtaler om leting etter olje inngått med flere selskaper, og disse skulle de kommende tiår legge grunnlaget for de største endringene i områdets historie.

Gjennom avtalene på 1800-tallet hadde Storbritannia indirekte påtatt seg et politirolle i emiratene, og grep etter andre verdenskrig gripe inn i en militær konflikt – og fastsette grensen – mellom Abu Dhabi og Dubai (1945–48). I tiden fram mot selvstendigheten var det flere konflikter om grensedragninger – framskyndet av oljeleting, med krav om tydelige grenser og rettigheter. En slik konflikt oppsto også mellom Abu Dhabi og Saudi-Arabia, blant annet knyttet til Buraimi-oasen, påskyndet av mulige oljeforekomster. Saudi-Arabia sendte styrker til området i 1952, og forhandlinger ved et tribunal i Geneve i 1955 førte ikke fram, hvorpå militære styrker fra Traktatstatene, med politisk støtte fra Storbritannia, inntok oasen. En mindre militær styrke, Trucial Oman Levies (senere Trucial Oman Scouts), og vesentlig bestående av omanere, var blitt etablert i 1951 for bruk i hele området. I 1956 og 1957 opprettet Dubai og Abu Dhabi egne politistyrker; flere av sjeikdømmene begynte å etablere militære styrker på 1960-tallet. Et råd med medlemmer fra alle sjeikdømmene møttes hvert annet år fra 1952 for å drøfte administrative anliggender av felles interesse.

Investeringer i oljeleting på 1950-tallet bidro til utbyggingen av infrastrukturen, og med inntekter fra utvinning og eksport av olje fra 1962 ble det investert ytterligere i en samfunnsutvikling som ytterligere knyttet sjeikdømmene sammen. Dette var blant annet forankret i en femårs utviklingsplan for perioden 1956–61, med utbygging av helse- og utdanningssystem. Et eget utviklingskontor ble opprettet i 1965. Oljeforekomstene endret de økonomiske utsiktene etter at den viktige perlenæringen opplevde et krakk på 1930-tallet, dels som følge av depresjonen, enda mer etter at Japan hadde introdusert kulturperlene som langt på vei utkonkurrerte naturperlene fra Persiabukta.

Arabiske nasjonalisme fikk et visst fotfeste også i emiratene ved Persiabukta på 1950-tallet, og det ble utført attentat mot medlemmer av de herskende familier og britiske mål. Egypts president Gamal Abdel Nasser lovet økonomisk støtte hvis emiratene brøt forbindelsen med Storbritannia – hvilket påvirket britene til å gå inn for etableringen av en føderasjon.

Storbritannia kunngjorde i 1968 at det ville trekke seg ut av Traktatstatene i 1971, begrunnet med økonomiske prioriteringer. Sjeikdømmene ved Persiabukta begynte da en prosess for å opprette en konføderasjon. Bahrain og Qatar valgte å stå utenfor; sju andre sjeikdømmer gikk sammen om å danne Forente arabiske emirater.

  • Davidson, Christopher (red) (2011). Power and Politics in the Persian Gulf Monarchies. Columbia University.
  • Heard-Bey, Frauke (2004). From Trucial States to United Arab Emirates. Motivate Publishing.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.