De forente arabiske emiraters eldre historie

Introduksjonen av islam i FAE skjedde fra cirka 630, etter at utsendinger fra profeten Muhammad fant veien til flere samfunn på kysten ved Omanbukta og Persiabukta, og overleverte brev med invitasjon til lokale herskere om å slutte seg til den nye troen. Til det senere FAE kom islam fra dagens Jemen og Oman. Etter profetens død i 632 brøt det ut opprør (Ridda-krigene) blant annet i markedsbyen Dibba i dagens FAE – og de muslimske styrkenes seier der la grunnlaget for islams fotfeste og ekspansjon i denne delen av halvøya. I de påfølgende år ble Julfar, et framgangsrikt handelssenter hvis historiske beliggenhet er uklar (et senere Julfar utgjør Ras al-Khaimah), brukt som utgangspunkt for den islamske invasjonen av det sassanidiske Iran (637), dernest av den abbasidiske invasjonen av Oman (892).

Fra arkeologiske utgravinger er det funnet spor etter bosetting og næringsvirksomhet fra tidlig og senere islamsk periode over store deler av dagens FAE, herunder på øyer i Persiabukta.

Flere europeiske sjøfartsnasjoner konkurrerte om å ta del i handelen med Østen, etter at Vasco da Gama fant sjøveien til India med hjelp av navigatøren og kartografen Ahmad ibn Majid fra Julfar. Deler av området var da, fra 1300-tallet, kontrollert av kongedømmet Hormuz. Portugisernes, og senere britenes, inntreden på arenaen bidro til å endre maktforholdene i regionen fra tidlig i 16. århundre.

De europeiske statene søkte kontroll over den voksende handelen i regionen ved å etablere handelsstasjoner langs kysten mot Indiahavet, og å bygge forsvarsanlegg også på kysten av Arabiske halvøy. Da Portugal som først europeiske stat kom til området, fantes flere framgangsrike handelsbyer på den iranske siden av Persiabukta – bebodd av arabiske stammer; på den arabiske siden var det flere mindre byer.

I 1506 seilte Afonso de Albuquerque inn i Omanbukta og Hormuzstredet. På denne tida var Julfar i dagens Ras al-Khaimah underlagt Hormuz, som da var et av de fremste handelssentra i området. Portugiserne bygde et fort i Julfar og knyttet byen til sitt handelsnettverk, som omfattet Hormuz og Goa, Malakka og Macau, før de ble drevet ut av arabiske stammer midt på 1600-tallet. Portugal bygde en rekke fortifikasjoner langs kysten, og konkurrerte med det osmanske riket om innflytelse over området i 16. århundre. Den osmanske marinen bekjempet de portugisiske styrkene i Persiabukta, og portugiserne ble slått av nederlandske og britiske marinestyrker i 1625, for så å etablere en midlertidig base i Ras al-Khaimah, hvor de bygde et fort ved Julfar i 1631. Med Portugals innflytelse svekket, kom det til rivalisering mellom engelske og nederlandske handelshus om kontroll med handelen i området. Samtidig søkte perserne å gjenvinne kontrollen på sin side av bukta, mens Oman tok kontroll over Bahrain og andre områder ved Persiabukta.

Europeernes ankomst sammenfalt i tid med framveksten av Qasimi-riket (også kjent som Qawasim), oppkalt etter den dominerende stammen Qawasim, på 1700-tallet. En gruppe sjeiker etablerte en statsdannelse med økonomisk og militær styrke i et område som i dag omfattes av Ras al-Khaimah og Sharjah. Den kontrollerte fiskerier og handelen med perler i Persiabukta og ut i Indiahavet, og motsatte seg utenlandske forsøk på å ta kontroll med handelen. Qasimi-dominansen over Musandam-halvøya ble utfordret av sultanene av Muscat. Storbritannia var opprinnelig interessert bare i den persiske kysten av Persiabukta, der representanter for British East India Company hadde etablert seg, vesentlig for å fremme eksport av tekstiler fra India.

Etter at Qawasim mistet sin makt, vokste en konføderasjon av stammer, Bani Yas, i Abu Dhabi fram som den dominerende i området, etter at al-Nahyan-familien i 1793 flyttet dit fra oasen al-Liwa. Mens Qawasim var en sterk sjømakt, var Abu Dhabis maktgrunnlag landbasert, med begrenset bosetting ved kysten, blant annet på grunn av mangel på ferskvann.

Fra tidlig på 1700-tallet ble den britiske kontrollen med handelen utfordret av Qawasim, som etablerte et konkurrerende handelssenter på Qishim-øya, og som kontrollerte innseilingen til Persiabukta – fra posisjoner på begge sider. Angrep på handelsfartøyer, også britiske, førte til at Storbritannia allierte seg med Oman i 1798, og deretter iverksatte en ekspedisjon for å komme piratvirksomheten til livs. Qawasims flåte med ødelagt etter flere slag i 1819. Selv om området lenge var kjent som Piratkysten, er det i nyere tid reist spørsmål både ved omfanget og karakteren av virksomheten, samtidig som bekjempelse av sjørøveri kan ha vært et påskudd fra Storbritannia for å sikre seg kontroll med området – som ledd i å beskytte sin voksende handel med India. Både Frankrike og Tyskland, i tillegg til det osmanske riket, var fra andre del av 1800-tallet ute etter å styrke sin innflytelse i regionen.

Qawasims nederlag gjorde det mulig for Storbritannia å sikre seg kontroll over området ved i 1820 å inngå separate avtaler med ni sjeiker om å bekjempe piratvirksomheten. Sjeikene så derved en mulighet for å gjenopprette stabile forhold for sitt styre og sin handelsvirksomhet. Avtalene ble fra britisk side inngått med regjeringen i Bombay. Samtidig som sjeikene hadde inngått en avtale med Storbritannia, hadde de også regulert forholdet seg imellom, som grunnlag for økt stabilitet. Storbritannias avtalefestede beskyttelse av herskerne kom eksempelvis til uttrykk i 1938, da det i Dubai kom til konflikt mellom denne og landets handelsstand.

Traktatene ble fulgt av nye avtaler med herskerne i Sharjah, Dubai, Ajman og Abu Dhabi i 1835, som regulerte forhold knyttet til perlefiskesesongen. Deretter ble en mer omfattende avtale inngått i 1853, om innføring av evigvarende maritim våpenstillstand, hvorpå området ble kjent som ’Trucial Coast etter det engelske ordet ’truce’ (våpenhvile). Deretter ble en ny serie avtaler inngått i 1892, hvoretter emiratene ble kjent som ’Trucial States’ (Traktatstatene), også benevnt Trucial Oman. Våpenhvile og stabilitet skulle sikres gjennom britisk militærmakt – til sjøs og på land, og Storbritannia skulle bidra til å løse konflikter også mellom lokale herskere, og beskytte disse i tilfelle indre uro. Sjeikdømmene forpliktet seg til ikke å avstå deler av sine territorier, eller inngå avtaler med andre stater enn Storbritannia uten britisk godkjenning. De forpliktet seg også til å bekjempe slaveriet som ennå på 1880-tallet var vanlig i området.

Traktatene fra 1892 sikret Storbritannias interesser uten formelt å gjøre sjeikdømmene til britiske protektorater, men bidro samtidig til å knytte emiratene nærmere sammen, samtidig som de tydeligere framsto som egne statsdannelser. Avtalene bandt dem også til Storbritannia da første verdenskrig brøt ut, og forhindret andre land fra å etablere militære baser langs kysten.