Asger Hamerik, dansk komponist, utdannet i Danmark, Tyskland og Frankrike. Hamerik var i mange år direktør for musikkavdelingen ved Peabody Institute i Baltimore, Maryland i USA. Her ble de fleste av hans komposisjoner til, og i amerikansk musikkliv kom Hamerik til å nyte stor anseelse. Stilistisk er hans musikk senromantisk og sterkt påvirket av Hector Berlioz. Men det er også trekk å spore av nordiske innslag, først og fremst fra J. P. E. Hartmann og Niels W. Gade. Hamrik har komponert symfonier, operaer, kammermusikk, orkestersuiter og kormusikk.

 

Hamrik studerte klaver, musikkteori og komposisjon med J. P. E. Hartmann og Niels W. Gade, begge viktige kompoinister i det nasjonalromantiske gjennombrudd i dansk musikk på 1800-tallet. Hamerik komponerte sine første musikkstykker i tenårene, blant annet en symfoni, men uten at den ble oppført. I 1862 reiste han til Berlin for å studere klaver med Hans von Bülow. I 1864 slo han seg ned i Paris der han kom i kontakt med Hector Berlioz, og Hamerik studerte orkestrering med Berlioz frem til 1869. Hemerik tok sterke inntrykk både av Berlioz’ orkesterteknikk og hans komposisjonsteknikk.

 

I 1869 forlot Hamerik Paris og reiste til Italia og deretter til Østerrike, nærmere bestemt Wien. Her fikk han av den amerikanske konsulen tilbud om å bli direktør for Peabody Institute i Baltimore i USA. I 1871 forlot han derfor Europa for å tiltre direktørstillingen ved instituttet. Amerikanerne ble begeistret både for Hamerik og hans musikk og betraktet ham som en stor og betydelig komponist. De aller fleste av Hameriks verk er komponert i USA for instituttets orkester. Men de satte ham også meget høyt som administrator og pedagog. Han skrev en lærebok i musikkteori som ble brukt ved instituttet i mange år. Han hadde stillingen i hele 27 år – frem til 1898.

 

Hamrik avsluttet sitt arbeide i Baltimore i 1898 og flyttet tilbake til Danmark, til København, 1900. Men musikklivet i København og Danmark var et helt annet enn det musikkliv Hamerik forlot i 1871. Hans lærer og venn, Gade, var borte. Carl Nielsen, som Hamerik ikke kjente, var nå den som styrte det  københavnske musikklivet. Hamerik kom derfor til å føle seg helt fremmedgjort etter alle årene i utlendighet. Han fikk ingen stilling av noe slag og komponerte heller ingenting etter tilbakekomsten. Hans musikk kom heller ikke lenger til å få nevneverdig oppmerksomhet i Danmark.

 

Hameriks verkliste omfatter 41 opusnummer, de fleste er orkesterverk; i tillegg kommer fire operaer samt musikk for kor og orkester, kammermusikk og musikk for orgel. Hans tonespråk kan sies å ha anstrøk av enn nordisk tone. Han har i brev til venner fortalt at selv om han skulle flytte til USA, ville han alltid forbli dansk. Inflytelsen fra Hartmann og Gade er fremfor allt merkbar i hans fem nordiske suiter.

 

Inflytelsen fra Berlioz lar seg tydeligst spore i den kompositoriske anvendelsen av «idée fixe», et av Berlioz’ viktigste bidrag til den kompositoriske utvikling og forløper for det wagnerske ledemotiv. Tydeligst er dette i symfoni nr. 3, 4 og 5. Minst like viktig er imidlertid Berlioz’ fantastiske orkesterteknikk som har satt tydelige spor i Hammeriks musikk – man finner en ypperlig beherskelse av orkestrets virkemidler. I de senere verkene viser Hamerik imidlertid påvirkning også fra Paul Dukas og César Franck – med utvidet harmonikk og uvanlige akkordforbindelser, typiske senromantiske stiltrekk. Hans symfoni nr. 7 komponert 1901–06 er blitt sammenlignet med Mahlers musikk fra samme periode. Ved urfremførlesen i Baltimore anvendte Hamerik et hundretall musikere og korsangere i tillegg til solist.

 

 

«Tovelille», op. 12 (1863-65)

«Hjalmar og Ingeborg», op. 18 (1868)

«La vendetta», op. 20 (1870)

«Den rejsende», op. 21 (1871)

 

Symfoni i c-mol, op. 3 (1860, tapt)

«Gurre», ouverture, op. 7 (1862)

Jødisk trilogi, op. 19 (1868)

Nordisk Suite nr. 1 i C-dur, op. 22 (1871/72)

Nordisk Suite nr. 2 i g-moll, op. 23 (ca. 1872)

Nordisk Suite nr. 3 i a-moll, op. 24 (1873/74)

Nordisk Suite nr. 4 i D-dur, op. 25 (ca. 1875)

Nordisk Suite nr. 5 i A-dur, op. 26 (ca. 1876)

Symfoni nr. 1 i F-dur, op. 29, «Symphonie poètique» (1879/80)

Kristelig trilogi, op. 39, (1881)

Symfoni nr. 2 i c-moll, op. 32, «Symphonie tragique» (1882/83)

Symfoni nr. 3 i E-dur, op. 33, «Symphonie lyrique» (1883/84)

Symfoni nr. 4 i C-dur, op. 35, «Symphonie majestueuse» (1888/89)

Symfoni nr. 5 i g-moll, op. 36, «Symphonie sérieuse» (1889-91)

Symfoni nr. 6 i G-dur, op. 38, «Symphonie spirituelle» for str. ork. (1897)

Symfoni nr. 7, op. 40, «Korsymfoni» for mezzosopran, kor og orkester (1898, rev.1901-06)

Folkevise med Variationer, op. 41, str. ork., (1912)

 

«Hymne à la Paix», op. 17, soli, kor og orkester (1867)

«Kristelig trilogi», op. 31, baryton, kor og orkester (1882)

«Requiem», op. 34 (1886/87)

 

Klaverkvintet i c-mol, op. 6 (1862)

Romance for cello og klaver (eller orkester), op. 27 (1878)

 

Fire præludier, op. 39a (ca. 1905)

 

Follett, Christopher: «The Remarkable Asger Hamerik». Nordic Sounds nr. 4, november 2004.

Hamerik, Asger: «The Musician’s Theory Book».  

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.