sei

Sei

sei, benfiskart i torskefamilien. Den blir opptil 1,2 m lang og 20 kg, men sjelden over 70–80 cm. Sølvgrå buk og sider, ryggen mørk blågrønn til svart, sidelinjen lys, nesten hvit hos eldre individer, og nesten rett.

Utbredt fra Biscaya i sør til Barentshavet, Bjørnøya og Spitsbergen, Island, Vestgrønland, Nord-Amerikas østkyst fra Newfoundland sørover til New Jersey. Foretrekker høyere temperatur og saltholdighet enn torsken, går derfor ikke inn i Østersjøen.

Den gyter i årets første måneder i atlantisk vann, ved ca. 7 °C og 35 ‰ eller mer saltholdighet, på dyp vanligvis 100–200 m. Rik gyting utenfor Vestlandet, nordlige Nordsjøen, Shetland, Færøyene og Island, mer sparsomt nordover til Vesterålen. Egg og yngel er pelagiske. Ungene finnes om sommeren i strandregionen helt nord til finnmarkskysten. Første års vekst 10–20 cm, og disse ungene kalles kot, seikot, mort. Større unger, 2–3 år, kalles pale (i Nord-Norge til dels dill). 4 år gammel kan den være ca. 50 cm lang, og er da oftest kjønnsmoden. Seien er stimfisk og finnes ofte i de øverste vannlagene, hvor den jager sild, fiskeunger, krill og rødåte. Den holder seg derfor ofte ved grunner hvor åtedyrene kan samles i bakevjene.

Fiskes

Fiskes med dorg, garn og særlig med snurpenot. En av de viktigste artene for fiskeriene i Norge, fangsten har i flere år (2006) ligget på rundt 160 000 tonn. Bestanden synes å være hardt presset, slik at det fortsatt er grunnlag for omfattende reguleringer i fisket etter sei. Småseien går mest til hjemmeforbruk som fersk, ellers går storseien til filetfabrikasjon, tørrfisk m.m.

Sportsfiske