hulder

Den mest vanlige forklaringen på opprinnelsen til de underjordiske finner man i et sagn som finnes i flere varianter. Sagnet forteller om Gud som vandrer rundt i Edens hage. Han kommer i kontakt med Eva, og spør om han kan få se på barna hennes. Eva har barn som hun ikke har rukket å vaske, og hun nekter å vise frem møkkete barn. Da sier Gud at de ungene som hun skjuler for ham må forbli skjulte. Disse barna blir opphavet til de underjordiske. I andre norske versjoner av sagnet er det ikke Eva som er moren, men Adams første kone Lussi eller en alminnelig bondekone.

Noen så på de underjordiske som etterkommere av falne engler. Falne engler hadde gjort alvorlige synder og havnet i helvete. De som ikke hadde syndet grovt havnet under jorden og ble underjordiske.

Kom man for nær en hulder kunne man risikere å bli bergtatt, å bli fanget i skogen, haugen eller berget for alltid. Huldrene kunne lokke sultne gjetere med mat. De kunne også tilby unge gutter eller jenter giftermål med en vakker huldrejente eller huldremann. Den som ble fristet ble som regel bergtatt. De som slapp unna, kom ikke alltid uskadd fra møtet. De kunne miste forstanden, bli «tullete» eller alvorlig syke.

Menn var mest sårbare for underjordiske i utmarken. Kvinner kunne bli angrepet utenfor huset hjemme på gården. Menneskene var spesielt sårbare for huldrene i overgangsfaser. Kvinner som nettopp hadde født og ikke hadde rukket å døpe barnet sitt, og menn og kvinner som snart skulle gifte seg var spesielt utsatt.

For å beskytte seg kunne man si «Jesu navn». Fadervår var også effektivt. Klangen fra kirkeklokker kunne hjelpe folk som hadde blitt bergtatt.

En forestilling i folketroen var at de underjordiske kunne snike seg inn i hus med babyer og bytte bort menneskebarnet med et av sine egne. Det uønskede barnet ble kalt bytting eller bortbyttet. En bytting ble identifisert ved at de var fæle å se på, glupske eller skrek usedvanlig stygt og høyt. De utviklet seg ikke som et normalt barn, og lærte seg ofte ikke å snakke eller å gå. For å få tilbake sitt eget barn måtte man behandle byttingen dårlig. Man kunne la den skrike eller sulte, kaste den ut i snøen eller på dynga eller spytte på den. Da trodde man at de underjordiske ville komme for å hente barnet sitt tilbake.

Den ville naturen var utenfor gårdens beskyttelse og var huldrefolkets domene. Huldrene bestemte over dyrene i skogen og fjellet, og fisken i vannet. Når folk kom til setra ba de huldrefolket om lov til å være der. Man spurte også om lov når man skulle sove i fiske- eller jakthytta.

Budeier måtte ha et godt samarbeid med huldrefolket. Når de melket kyrne skulle noe av melken søles ned på gulvet i fjøset, slik at også de som bodde under jorden fikk mat. På setra skulle man gjerne sette av en egen bås til en huldreku. De som samarbeidet ble ifølge folketroen belønnet med mye smør og ost fra dyrene sine. De som ikke tok hensyn hadde ikke hell med seg i arbeidet.

En huldrelokk er en vakker, lokkende melodi spilt eller sunget av en hulder for å lokke et menneske til seg, eller en melodi noen skal ha lært av en hulder.

Møter med huldre ble brukt som forklaring på musikkens trancendentale egenskaper. Mange dyktige spellemenn hadde angivelig lært kunsten å spille munnharpe eller fele av huldrefolket, fossegrimen, nøkken eller andre skapninger. Betegnelser som huldreslått, huldrespel eller huldrelokk ble brukt om musikkstykker som et menneske skal ha lært seg fra en hulder.

I boka Huldra – den farlege lengten av Åshild Ulstrup (1993) intervjuer forfatteren folk som har hatt sagn om underjordiske knyttet til gården der de bor, eller som forteller at de selv har sett en hulder. Boka viser at huldretradisjonene fortsatt var levende på 1990-tallet. Ulstrup vinkler stoffet mot den erotiske og forførende huldra. Møtene blir skildret positivt, sett ut fra 1990-tallets kvinneperspektiv.