dåp

Dåp. Bulgarsk miniatyr. Biblioteca Apostolica Vaticana, Roma.

Fri. fri

Dåp, seremoni med neddykking i vann eller overøsing med vann. Anvendelsen av vann til religiøs bruk finner vi innenfor flere religioner. Vask og bad har gjerne karakter av innvielse og renselse fra kultisk eller moralsk urenhet.

Dåp i kristendommen

Jesus døpte innstiftet den kristne dåp i og med dåpsbefalingen (Matt 28,16–20). Dåp er det første og grunnleggende sakrament i den kristne kirke; i misjonssammenheng er det alltid dåpen som er det avgjørende skillet mellom hedning og kristen. Senest fra 500-tallet ble dåp av barn vanlig. På 1500-tallet innførte de mest radikale kirkelige reformatorer voksendåp og gjorde den avhengig av personlig tilslutning til kirken; man krevde at den som var døpt som barn måtte døpes igjen som voksen (se gjendøpere). Døpemåten var opprinnelig hel eller nesten hel neddykking i vannet (immersjon), noe som fortsatt praktiseres i den ortodokse kirke. I Vesten var det vanlig å nøye seg med å øse vann over barnets hode (infusjon) i middelalderen. Det var først med kirkens utbredelse til de germanske land at navngivningen ble forbundet med dåpen. Fadder-institusjonen finner vi omtalt første gang hos kirkefaderen Tertullian (ca. 200), men den er sannsynligvis eldre. Fadderens oppgave er å være vitne til at dåpen er utført på rett måte, å understøtte kirkens arbeid med å oppdra barnet i kristen tro, samt å be for barnet.

Se også døpefont.

Dåp i Norge

I middelalderen var det streng straff for å utsette barnets dåp lenger enn høyst nødvendig. I Norske Lov 1687 er fristen satt til 8 dager etter fødselen. Dette ble opphevet 1771, men ennå på 1800-tallet ble barna gjerne døpt 1–3 dager etter fødselen. Fordi dåp var regnet som nødvendig for å oppnå frelse, ble det tidlig tillatt andre enn geistlige å utføre den. I middelalderen spilte undervisningen om hvordan man skulle foreta den såkalte nød-dåp, stor rolle. Det var også fleksibilitet med hensyn til stedet for dåpen, særlig fra 1000-tallet av. Helst skulle den skje i sognekirken, men i nødsfall hvor som helst ellers.

Etter at det ble åpnet for andre trossamfunn i Norge (Den første Dissenterloven fra 1845) gjelder dåpen som innmeldelse i et trossamfunn, f.eks. Den norske kirke. Mens ca. 96 % av nyfødte i 1960 ble døpt inn i Den norske kirke, var prosentandelen 78 i 2003, noe som utgjorde ca. 44 000 døpte.

Denne artikkelen er hentet fra papirutgaven av leksikonet, utgitt i 2005-2007. Artikkelen har ikke blitt oppdatert siden den ble publisert på nett 14.02.2009.

Forfatter av denne artikkelen

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Religionsvitenskap

Jeanette Sky

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.