Valdemar (2) Sejr

yngste sønn av Valdemar den store, konge fra 1202. Han hadde på forhånd vært hertug i Sønderjylland, og tronstriden i Tyskland hadde gitt ham anledning til å legge Holstein, Hamburg og Lübeck under dansk overhøyhet. Som konge tok han også parti i den norske (for baglerne) og svenske tronstrid, men uten større kraft. Kronen på sin erobringspolitikk satte han med «korstogene» til Estland 1219 og 1220 (da etter sagnet nasjonalflagget Dannebrogskal ha falt ned fra himmelen), en fortsettelse av flere mindre tog til østersjølandene. Valdemar kan således sies å innlede den senere danske politikk som gikk ut på å vinne herredømme der. Valdemar delte Estland med Sverdridderne. Verken der eller i Tyskland ble hans landevinninger fulgt av noen dansk bosetning. De erobrede områdene i Tyskland, unntatt Rügen, gikk tapt da Valdemar 1223 ble fanget av en av sine vasaller, grev Henrik den svarte av Schwerin, og hans nederlag ved Bornhøved (1227) ble slutten på hans erobringspolitikk. I Danmarks indre styre satte hans regjering seg et varig minnesmerke ved Jyske lov, og Kong Valdemars jordebok (Liber census Daniae), som inneholder lister over konge- og krongods, kongelige inntekter, befolkning m.m., bærer navn etter ham. Gift 1205 med Dagmar (Dragomir) av Böhmen, 1214 med Berengaria (Bengerd) av Portugal. Han var far til tre etterfølgende konger: Erik Plovpenning, Abel og Christoffer (1).