Koloniseringen av Cuba førte til at den indianske befolkningen så vel som dens kultur gikk til grunne. Den kubanske musikken bygger hovedsakelig på afrikanske og spanske tradisjoner, se Latin-Amerika (musikk), og folkekulturen omfatter en rik flora av musikk- og dans. En del opprinnelige afrikanske former er blitt bevart relativt uendret, og er karakterisert ved kompliserte polyrytmer og en rikdom av instrumenter. Andre former er utviklet gjennom møtet mellom afrikansk og europeisk musikk. På 1900-tallet har det skjedd en betydelig gjensidig påvirkning mellom kubansk populærmusikk og den afro-amerikanske musikken i USA. Jazzen fikk nye impulser i 1940-årene fra kubanske musikere som slo seg ned i USA, bl.a. perkusjonisten Mongo Santamaria. Salsamusikken, som ble populær i 1960- og 1970-årene, er i svært stor grad basert på kubansk musikk, og flere av de største stjernene innen salsa har kubansk opphav, f.eks. sangeren Celia Cruz.
Cuba har alltid hatt en sterkere kunstmusikalsk tradisjon enn noen annen av de karibiske øyer. Allerede på l500-tallet brakte de spanske kolonistene med seg sin musikk til bruk i kirkene og i de fornemme salonger. Senere fikk kunstmusikken franske impulser via Haiti, og på 1800-tallet var italiensk musikk på moten. I koloniperioden dominerte kirkemusikken. Symfonier, operaer og klavermusikk i klassisk og fremfor alt romantisk stil, dominerte musikklivet på 1800-tallet. Først på 1900-tallet ble det skapt et nasjonalt tonespråk med røtter i folkemusikken. Toneangivende var komponister som Sánchez de Fuentes (1874–1944), Ernesto Lecuona (1896–1963), særlig kjent for sin underholdningsmusikk, og Amadeo Roldán (1900–39).
Fremstående blant dagens komponister er Juan Blanco, Carlos Fariñas og Leo Brouwer, internasjonalt kjent som gitarist. Brouwer har, ved siden av bl.a. Sara Gonzales og Silvio Rodríguez, hatt stor betydning for moderne kubansk visekunst gjennom Nueva Trova-bevegelsen (De nye trubadurene).