Adam – bibelsk skikkelse

bibelsk skikkelse, det første menneske ifølge Det gamle testamente.

Adam – bibelsk skikkelse. I to forskjellige versjoner i 1. Mosebok, den prestelige (1,1–2,4a) og den jahvistiske (2,4b–4,26), fortelles det om skapelsen av det første menneske. I 1 Mos 2 berettes det om hvorledes Gud, etter at han har latt den tørre jorden bli befruktet med livgivende regn, formet mennesket av jord og blåste livsånden i dets nese. Deretter plantet han en hage i Eden der mennesket kunne leve og ete av hagens frukter. Så følger skapelsen av markens dyr og himmelens fugler, og til sist, mens mennesket sover, bygger Gud kvinnen, Eva, av mannens ribben.

Ifølge den prestelige versjonen (1 Mos 1,27) skaptes mennesket som mann og kvinne i Guds bilde. Videre fortelles det i 1 Mos 3 om hvorledes mennesket lot seg friste av en slange til å spise av det forbudte visdommens tre. Som straff blir menneskene fordrevet fra hagen. Mennesket mister evig liv og må forplante seg. Kvinnen må føde sitt barn med smerte, og mannen må slite med jorden for sitt daglige brød. Det første menneske blir far til Kain, Abel og Set.

Religionshistorisk er beretningen om menneskets skapelse i 1 Mos beslektet med lignende urmenneskemyter i andre kulturer. Hellige trær og forestillinger om en tapt paradistilstand er også kjent fra andre religioner.

Etymologi

Det hebraiske ordet som brukes i disse fortellingene, er ikke et egennavn Adam, men substantivet 'adam, et vestsemittisk, kollektivt ord for 'menneske', 'menneskehet', med den bestemte artikkel ha. Ordet forekommer 554 ganger som betegnelse for 'menneske' i Det gamle testamente. Etymologisk har ordet vært satt i sammenheng med dam ('blod'), 'adom ('rød'), og med 'adamah ('jord'), uten at noen av disse forklaringene kan ansees som tilfredsstillende. Når det står i teksten at Gud laget mennesket (hebr. ha'adam) fra jorden (hebr. 'adamah), er dette et ordspill som ikke har noe med etymologi å gjøre. Kun noen ganske få ganger i 1 Mos 4 og 5 brukes 'adam uten artikkel som et egennavn Adam.

Adam i litteraturen

Selv om Adamstradisjonene i Det gamle testamente er relativt kortfattede, skulle såvel rabbinsk som kristen ettertid vise en svært omfattende interesse for personen Adam og hans «fall». Det ble raskt skapt et meget stort teologisk forfatterskap, og en rik legendedannelse om Adam i pseudepigrafisk (se Adam og Eva-litteratur), rabbinsk, kristen og gnostisk litteratur vokste frem. Innen kristendommen kom etter hvert ikke minst teorier om arvesynden og en negativ vurdering av seksualiteten, som ble oppfattet som et resultat av Adams fall, til å spille en betydelig rolle.

I Det nye testamente understrekes det at alle mennesker er fortapt som en følge av Adams fall, men at de er blitt reddet gjennom Kristus. I Rom 5 og 1 Kor 15 understreker Paulus at mens synden og fortapelsen kom inn i verden gjennom Adam, seirer Kristus, som den andre Adam, over den første Adams synd og død. Adam er omtalt flere ganger i Koranen, og det finnes en rik legendelitteratur i islam, tydelig influert av jødiske tradisjoner.

Den bibelske beretningen om Adam og Eva har til alle tider vært et yndet tema i kunst og litteratur. Se Eva.