lavskrike

Lavskrike, Perisoreus infaustus, er den minste av kråkefuglene våre og veier knapt 100 gram. Den finnes i den nordlige barskogsregionen fra Skandinavia gjennom Russland østover til nord-østre Sibir. Arten er fordelt på ni underarter. I Norge finnes den i størst antall i høyereliggende eldre barskoger østafjells i Sør-Norge og videre nordover til Finnmark.

Lavskrika er stor som en trost, men virker større på grunn av den løse fjærdrakten og den lange stjerten. Drakten er gråbrun med mørkere brun isse og rustbrune felt på vinger og stjert, og gir et inntrykk av rustrødt.

Lavskrika er en standfugl som er stasjonær i sitt territorium livet gjennom. Allerede i mars bygger paret et reir av kvister, fôret med skjegglav, fjær og dun. De oftest fire eggene ruges av hunnen i nær tre uker. Ungene forlater reiret rundt tre uker gamle.

Lavskrika er hardfør og kanskje den mest utpregede taigafuglen i hele vår fauna. Den er utbredt på nordlige breddegrader fra Fennoskandia østover gjennom Sibir. Lengst øst kan den hekke selv i skogsområder opp til 2200 meter. I øst erstattes den av den nære slektningen sotskrike, P. internigrans, og i Nord-Amerika av gråskrike, P. canadensis.

I Norge finnes den ganske vanlig, men generelt i lave tettheter, i gammel barskog i østlige fjellstrøk fra Aust-Agder til og med Trøndelag, med spredte forekomster i de nordligste fylkene, spesielt i Øst-Finnmark. Den er også funnet hekkende i ren bjørkeskog nær barskog. På grunn av sitt anonyme levevis kan lavskrika være vanskelig å registrere. Vi vet derfor ikke om det har skjedd endringer i bestandsstørrelsen hos oss. I Sverige, og særlig i Finland, har bestanden avtatt de senere tiår, trolig som følge av ulike typer skogsdrift. Norsk ornitologisk forening har beregnet at det hekker mellom 2 500 og 10 000 par i Norge.

Lavskrika er gråbrun med rustrøde vingetegninger og lang, avrundet rødaktig stjert. Hodet er mørkebrunt, undersiden er gråaktig foran og rustrød baktil. Fjærdrakten virker ofte løs og oppblåst og gir fuglen et bustete utseende. Lengden er rundt 30 cm og vekta mellom 75 og 100 gram. Hunnen er noe mindre enn hannen, ellers er kjønnene like. Ungfuglene ligner de voksne, men ryggen er brunere og undersiden lysere.

Lavskrikene er nysgjerrige på mennesker, virker uredde og kan komme svært nær vinterstid. I hekketida er de imidlertid sky og vanskelig å oppdage.

Lavskrika er en standfugl. Etablerte par er stasjonære i sitt territorium livet igjennom. Troskapen til territoriet illustreres av et svensk eksempel hvor en og samme hunn ble registrert i samme territorium i 12 år. Ungfugler kan en sjelden gang streife utenom normalt hekkeområde.

Selv om lavskrika for det meste er taus, har den et rikt lydrepertoar. Mange av skogens merkelige lyder stammer ofte fra lavskrika. Vanlige låter er lavmælte og klagende tjææh og mjauende geeea og skarpe kiij. Sangen høres bare på kloss hold og består av kvitring og mjauende låter. Den hermer ofte etter andre arter. Lavskrikene har imidlertid et differensiert system av låter som er svært sjelden i fugleverdenen: Straks en farlig fiende nærmer seg, utstøter fuglene varsellyder som forteller de andre i flokken hvilken predator det er og graden av fare. Feltforsøk viste at tre forskjellige haukarter og tre uglearter utløste 14 ulike låter avhengig av hvilken fiende de så. En flygende hauk eller en som sitter stille og spaner, kunngjøres med ulike låter som gir ulike reaksjoner hos flokkmedlemmene; «søk skjul umiddelbart» eller «kom og mobb».

Paret bygger sammen et kvistreir i gran eller furu, oftest tett inntil stammen. Det er godt varmeisolert med bark, morkne trefliser og skjegglav, og innvendig fôret med fjær og dun som fuglene tidligere har gjemt unna til dette formålet. Allerede i mars eller starten av april, mens snøen fortsatt dekker bakken og nattetemperaturen kan synke ned til under 20 minusgrader, legges 3–5 egg som er lyst grågrønne med grå og brune flekker. Hunnen trykker fast og mates av hannen gjennom ruging og ungevarming. Hun forlater ikke eggene hvis hun ikke tvinges på grunn av minuttkorte toalettbesøk. Først når ungene er en uke gamle begynner hun å delta i matingen. Ungene forlater reiret omtrent tre uker gamle og mates fortsatt litt av foreldrene. Hekkesuksessen er liten (rundt 20 prosent) idet mange unger dør før de kommer på vingene.

Rundt åtte uker etter at de hoppet ut av reiret, endrer de til nå fredsommelige ungene adferd. Sterke og dominante unger jager sine svakere søsken fram og tilbake. Det avgjøres nå hvem som får bli i foreldrenes territorium. De tøffeste ungene jager bort sine svake søsken, og til slutt blir det som regel igjen bare én av hvert kjønn: én dominant hann og én dominant hunn. Disse to oppnår en rekke fordeler sammenlignet med sine søsken som må gi seg ut på vandring. Viktigst er at de erfarne foreldrene til en viss grad beskytter ungene mot farlige fiender som til enhver tid truer lavskrikene.

Ungene som taper i kampen må enten forsøke å etablere eget territorium. Etter som gode områder stort sett er opptatt, får de nøye seg med et territorium av dårlig kvalitet. Alternativet er prøve å bli akseptert som innflytter i et territorium i naboskapet og bli der en tid. Siste alternativ synes bra, men innflytterne blir langt dårligere behandlet enn eiernes egne unger.

Hvis en familiefar dør, flytter vanligvis en ny hann inn og tar over både territorium og enken. De hjemmeværende sønnene trakasseres av den nye hannen og forlater reviret.

De hjemmeværende ungene leter jevnlig etter muligheter for å slå seg ned i et ledig territorium i nærområdet. Etter ett, to eller kanskje tre års venting, kan hannen lykkes og får nå muligheten til å tiltrekke seg en make og komme i gang med egen hekking. Å tilbringe ventetida i foreldrenes territorium er hans måte å gjøre det beste ut av situasjonen.

Lavskrika er alteter, og på matseddelen står insekter og andre småkryp, egg og unger av småfugler, smågnagere, frø, bær og sopp. Fuglene kan også jage og drepe små fugler som granmeis og gråsisik. Vinters tid kan de jakte på smågnagere som løper oppå snøen. Den varierte dietten samt et matforråd samlet for vinterbruk er hovedårsaken til at lavskrika klarer seg også i nordlige områder.

Sommer og høst hamstrer lavskrikene større insekter, edderkopper, snegler, bær og sopp samt annet spiselig, blant annet biter av døde dyr og fugler. Matbitene gjemmes enkeltvis, som oftest under lav på greiner. Mens andre kråkefugler gjemmer unna mat på bakken, hamstrer lavskrikene i trær. En fugl kan gjemme unna opptil 200 matbiter om dagen.

Hamstringen er individuell, og hver lavskrike gjemmer mat til eget bruk. Rundt 90 prosent av alle hamstrete matbiter spises av den som hamstret dem. Å huske tusentalls matdepoter forutsetter en nesten ufattelig hukommelse. En liten fold under hjernebarken, hippocampus, tar imot og lagrer informasjoner fra hjernebarken: sanseinntrykk, fakta og hendelser, og spesielt viktig er den for stedshukommelsen. Hippocampus er større hos hamstrende arter enn hos deres ikke-hamstrende slektninger. Den er også større hos eldre enn hos yngre fugler, noe som viser hvordan økt bruk øker størrelsen.

• Borgos, Gunnar og Olav Hogstad 2001. Lavskrika vinterstid. Vår Fuglefauna 4-2001: 155–163.

• BirdID: Faktaside om lavskrike