glosse

Glosse er en utfyllende forklaring av et ord i en ordbok eller i en tekst.

Glosser ble av grekerne og romerne brukt om vanskelige, foreldede, dikteriske ord eller dialektord som trengte nærmere forklaring for å bli forstått av leseren. Allerede på 400-tallet før vår tidsregning var tolking av glosser, glossografi, et ledd i undervisningen i greske skoler, særlig i forbindelse med lesingen av Homer. Homer-glossarer er kjent fra papyrusfunn, blant annet i Oslo-samlingen. I aleksandrinsk tid (320 til 30 fvt.) utviklet glossografien seg til leksikografi som en særskilt gren av den grammatiske vitenskap (Aristofanes fra Bysants).

Restene av antikk glossografi finnes blant annet i Corpus glossariorum Latinorum i sju bind (1888–1923), Glossographi Latini i fem bind (1926–1931) og Thesaurus glossarum i tre bind (1909). I middelalderhåndskrifter finnes ofte ordforklaringer tilføyd mellom linjene (glossae interlineares) eller i margen (glossae marginales rand-glosser), som av og til vokser til sammenhengende tekstutlegning (glossae perpetuae).

Av betydelig språklig verdi er gammelfranske, gammelengelske og gammeltyske glosser til latinske tekster (Bibelen, kirkefedrene) eller med latinske ordbøker som grunnlag. De gammelhøytyske glosser er utgitt i fem bind ved Steinmeyer og Sievers (1879–1922). I rettshistorie spiller særlig de middelalderlige glossene til Corpus juris civilis en stor rolle. Lovtekstene ble utstyrt med ordtolkinger, henvisninger til parallellsteder og lignende, og glossatorenes bemerkninger fikk mye å si for det juridiske studium. De største navn blant dem er Irnerius i Bologna (rundt år 1100) og Franciscus Accursius (rundt 1260), som forfattet Glossa ordinaria.