Glosse, utfyllende forklaring av et ord i en ordbok eller i en tekst.

Glosser ble av grekerne og romerne brukt om vanskelige, foreldede, dikteriske ord eller dialektord som trengte nærmere forklaring for å bli forstått av leseren. Alt på 400-tallet f.Kr. var tolking av glosser, glossografi, et ledd i undervisningen i greske skoler, særlig i forbindelse med lesingen av Homer. Homer-glossarer er kjent fra papyrusfunn, bl.a. i Oslo-samlingen. I aleksandrinsk tid utviklet glossografien seg til leksikografi som en særskilt gren av den grammatiske vitenskap (Aristofanes fra Bysants). Restene av antikk glossografi finnes bl.a. i Corpus glossariorum Latinorum (bd. 1–7, 1888–1923), Glossographi Latini (bd. 1–5, 1926–31) og Thesaurus glossarum (bd. 1–3, 1909). I middelalderhåndskrifter finnes ofte ordforklaringer tilføyd mellom linjene (glossae interlineares) eller i margen (glossae marginales rand-glosser), som undertiden vokser til sammenhengende tekstutlegning (glossae perpetuae).

Av betydelig språklig verdi er gammelfranske, gammelengelske og gammeltyske glosser til latinske tekster (Bibelen, kirkefedrene) eller med latinske ordbøker som grunnlag. De gammelhøytyske glosser er utgitt i 5 bind ved Steinmeyer og Sievers (1879–1922). I rettshistorie spiller særlig de middelalderlige glossene til Corpus juris civilis en stor rolle. Lovtekstene ble utstyrt med ordtolkinger, henvisninger til parallellsteder o.l., og glossatorenes bemerkninger fikk mye å si for det juridiske studium. De største navn blant dem er Irnerius i Bologna (ca. 1100) og Accursius (ca. 1260), som forfattet Glossa ordinaria.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.