Keltiske språk er den vestligste grenen av den indoeuropeiske språkfamilien, omfatter flere utdødde språk og de levende språkene irsk, skotsk-gælisk, walisisk og bretonsk.

Faktaboks

Uttale
kˈeltiske språk

Utbredelse

Keltiske språk var i de siste hundreårene før vår tidsregning utbredt over et stort område i Vest-, Sør- og Mellom-Europa, men ble etter hvert trengt vestover av romanske og germanske språk, inntil det i dag bare finnes levende keltiske språk i deler av Skottland, Irland, Wales og Bretagne.

Noen moderne språk i gruppen har allerede dødd ut, mens framtiden for de gjenværende er usikker. Irsk er offisielt språk i Irland. Skotsk-gælisk, walisisk og bretonsk tales i henholdsvis Skottland og Wales i Storbritannia og i Bretagne i Frankrike. De aller fleste som snakker dem er tospråklige og har ett av de nevnte språkene som andrespråk. Storbritannia har vernet både walisisk, skotsk-gælisk og irsk etter den europeiske minoritetsspråkpakten; i tillegg foregår aktivt arbeide for å gjenopplive kornisk i Cornwall og manskMan.

Slektskap

Den vanlige inndelingen av de keltiske språkene er i kontinentalkeltisk og øykeltisk.

Kontinentalkeltisk

Kontinentalkeltisk omfatter alle galliske språk og dialekter som ble talt på det europeiske kontinentet fra ca. 500 fvt. til ca. 500 evt. Alle disse er utdødde.

Øykeltisk

Øykeltisk omfatter alle keltiske språk som har levd til nyere tid. Denne gruppen deles i to underavdelinger på grunnlag av den historiske utviklingen av bestemte språklyder: britannisk (brittonsk, p-keltisk), som omfatter walisisk (kymrisk) i Wales, kornisk i Cornwall (utdødd på 1700-tallet) og bretonsk (armorikansk) i Bretagne. Gælisk (goidelsk, q-keltisk) omfatter skotsk-gælisk, irsk og mansk (på øya Man, utdødd i første halvdel av 1900-tallet).

Til tross for at bretonsk tales i det nordvestlige Frankrike, regnes det til den øykeltiske gruppen fordi det ble ført dit av emigranter fra Storbritannia fra 400-tallet evt.

Forskningshistorie

Franz Bopp påviste i 1838 at initialmutasjonene i de keltiske språkene var språkhistorisk betinget og kunne settes i sammenheng med grammatiske endelser belagt i blant annet latin, gresk og sanskrit. Før Bopp ble keltisk ikke regnet til den indoeuropeiske språkfamilien. Johann Kaspar Zeuss' (1806–1856) verk Grammatica Celtica, utgitt i 1853, ble et solid vitenskapelig fundament for den keltiske språkforskningen. Denne er nå svært utdatert, men mange av hypotesene som ble presentert av Zeuss i dette verket har stått seg i tidens løp.

Zeuss gikk til latinskspråklige håndskrifter bevart i biblioteker på kontinentet (blant annet i Milano, Sankt Gallen, Würzburg) for å systematisere og analysere gammelirske glosser bevart som marginalia eller mellom linjene på tekster som blant annet Pauli brev og latinskspråklige grammatikker (Priscianus). Dette ledet til en nærmest fullstendig beskrivelse av den gammelirske grammatikken. Materialet som ble kartlagt av Zeuss danner fortsatt utgangspunktet for studiet av gammelirsk grammatikk – en svært viktig gren innenfor keltisk språkvitenskap mer generelt.

Den største skandinaviske forskeren innenfor den sammenliknende keltiske språkvitenskap var den danske lingvisten Holger Pedersen (1863–1953). Han utga sitt hovedverk, Vergleichende Grammatik der Keltischen Sprachen, i årene 1909–1913. Også norske forskere har bidratt med viktige studier innenfor keltisk språkvitenskap, spesielt av de moderne keltiske språkene og de ulike dialekter (se særlig skotsk-gælisk).

Særtrekk ved den keltiske språkgrenen

Et av de tidligste særtrekk ved de keltiske språkene i motsetning til andre grener av den indoeuropeiske språkfamilien er bortfall av p i de fleste stillinger, jamfør latin pater 'far' og norrønt faðir med det gammelirske athair.

Et trekk som er felles for alle de nyere keltiske språkene, men som ikke var utviklet i felleskeltisk tid, er framlydsmutasjonene, det vil si forandringer som skjer med den første lyden i et ord under visse grammatiske betingelser, for eksempel walisisk tad [ta:d] 'far' – fy nhad [və nha:d] 'min far' – dy dad [də da:d] 'din far' – ei thad [i ja:d] 'hennes far'. Fremlydsmutasjonene skyldtes opprinnelig påvirkning fra foregående ords utlyd, men har i de moderne språkene en grammatisk funksjon. Alle moderne keltiske språk har den grunnleggende leddrekkefølgen verb – subjekt – objekt i en hovedsetning (VSO-språk).

Keltisk har i likhet med italisk og germansk en sterk trykkaksent. Trykket ligger i irsk typisk på ordets første stavelse, i britannisk på ordets nest siste stavelse. Trykkaksenten forklarer en rekke utviklinger i de ulike keltiske språkene.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Ball, Martin J. og James Fife (red.). 1993. The Celtic Languages. London: Routledge.
  • McCone, K. 1996. Towards a Relative Chronology of Ancient and Medieval Celtic Sound Change. Maynooth: Department of Old and Middle Irish, St. Patrick's College.
  • Pedersen, Holger. 1909-13. Vergleichende Grammatik der keltischen Sprachen (2 bd.), Vandenhoeck und Ruprecht.

Kommentarer (2)

skrev Vidar Lund

Det står at walisisk, skotsk-gælisk og bretonsk ikkje har offisiell status i landa sine. Det er vel ikkje heilt rett? UK har verna både walisisk, skotsk-gælisk og irsk etter den europeiske minoritetsspråkpakta.

I tillegg: det føregår aktivt arbeid for å vekkje oppatt kornisk. T.d. er det laga ny rettskriving.

svarte Erik Bolstad

Takk! Artikkelen er korrigert no. Fagansvarleg er beden om å gjere ein fagleg gjennomgang og oppdatering av heile.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg