internasjonal miljørett

Internasjonal miljørett er en samlebetegnelse på den delen av folkeretten som omhandler statenes rettigheter og forpliktelser til å bevare miljøet og forvalte naturens ressurser. Mange miljøproblemer er av internasjonal karakter og må løses av statene i fellesskap. Den internasjonale miljøretten er derfor nødvendig for å løse globale spørsmål eller grenseoverskridende problemer slik som klimaendringer som følge av utslipp av klimagasser, forurensning eller tap av det biologiske mangfold.

Rettskilder i den internasjonale miljøretten

Den internasjonale miljøretten består av flere rettskilder hvor de viktigste er sedvanerettslige prinsipper og traktater eller konvensjoner. Mens sedvaneretten er rettslig bindende for alle stater, er internasjonale konvensjoner bare bindende for stater som har sluttet seg til dem. Også andre rettskilder, som ikke er rettslig bindende slik som vedtak fra institusjoner og organisasjoner, som for eksempel Rio-erklæringen vedtatt av FN i 1992, er vanlig innenfor den internasjonale miljøretten. Slike rettskilder kan likevel få rettslig betydning ved å vise retning for den framtidige rettsutviklingen eller som argument ved tolkning av andre rettslige bindende kilder, slik som for eksempel konvensjoner.

Sedvanerettslige prinsipper

Sedvanerett etableres gjennom langvarig praksis av et betydelig antall stater og under overbevisning om at praksisen er i overensstemmelse med gjeldende rett (opinio juris). Flere sedvanerettslige prinsipper som er vokst fram som en del av den alminnelige folkeretten er anvendt og har fått betydning på miljørettens område. Dette gjelder prinsippet om staters suverenitet, prinsippet om ikke å volde skade på andre staters territorium eller i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon og plikten for stater til å samarbeide med hverandre. Andre miljørettslige prinsipper er utviklet senere gjennom framveksten av den internasjonale miljøretten. Dette gjelder blant annet prinsippet om bærekraftig utvikling og føre-var-prinsippet. Selv om internasjonale domstoler og andre internasjonale tvisteløsningsorganer har referert til disse prinsippene i sine avgjørelser, er det uklart hvilken status disse miljørettslige prinsippene har og hvorvidt de er anerkjent som internasjonal sedvanerett eller ikke.

Internasjonale konvensjoner

Den internasjonale miljøretten er i stor grad utviklet gjennom stadig nye avtaler mellom statene. Internasjonale konvensjoner vedtas både på globalt og regionalt nivå. Noen av de første internasjonale konvensjonene som ble vedtatt innenfor miljøretten gjaldt vern av det marine miljøet mot forurensning. Regler for å beskytte havet som følge av forurensning fra skip ble vedtatt av statene som følge av store ulykker som medførte oljeutslipp og skade på naturen. Havrettskonvensjonen som ble vedtatt i 1982 inneholder en egen del, del XII, som omhandler regler for å bevare og verne det marine miljøet. Regler for å forhindre luftforurensning, klimautslipp og beskyttelse av ozonlaget er et annet viktig felt innenfor den internasjonale miljøretten. Internasjonale konvensjoner er også avgjørende for å sikre bevaring av planter og dyr og viktige naturområder. Konvensjonen om biologisk mangfold som ble vedtatt i 1992 er en særlig viktig global avtale på dette området.

Internasjonal miljøretts betydning for norsk rett

Folkeretten er et eget rettssystem, og på grunn av at det dualistiske prinsipp gjelder i norsk rett, gjelder ikke folkerettslige forpliktelser direkte. Folkerettslige forpliktelser må gjennomføres i norsk rett, for eksempel gjennom en lov eller en forskrift. Det fins flere eksempler på miljørettslig lovgivning som er vedtatt på bakgrunn av konvensjoner som Norge har sluttet seg til, slik som miljøinformasjonsloven og naturmangfoldloven.

Dersom det er konflikt mellom en norsk regel og en internasjonal regel, gjelder prinsippet om norsk retts forrang. Norsk rett presumeres likevel å være i samsvar med folkeretten (presumsjonsprinsippet). Det innebærer at en norsk regel må tolkes og anvendes i overensstemmelse med den internasjonale regelen. Norske domstoler har også i sin praksis trukket inn internasjonale regler som et tolkningsmoment ved fortolkningen av norske regler på miljørettens område. Et kjent eksempel er «Hønsehaukdommen», Rt. 1997 s. 1341.

Litteratur

  • Hans Chr. Bugge, Lærebok i miljøforvaltningsrett, 4. utgave, Universitetsforlaget, Oslo 2015.
  • Inge Lorange Backer, Innføring i naturressurs- og miljørett, 5. utgave, Gyldendal, Oslo 2012.
  • Geir Ulfstein, «Internasjonal miljøretts stilling i norsk rett», Lov og Rett 1999 s. 402–417.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg