OSPAR-konvensjonen

OSPAR-konvensjonen, offisielt Convention for the Protection of the Marine Environment of the North-East Atlantic, konvensjonen for å beskytte det marine miljø i Nordøst-Atlanteren, ble undertegnet 1992. Navnet OSPAR kommer av at konvensjonen avløste Oslo-konvensjonen og Paris-konvensjonen, som har regulert utslipp til havområdene fra henholdsvis dumping og landbaserte utslipp. OSPAR består av 15 land og EU og trådte i kraft 1998.

OSPAR-konvensjonen har som formål å beskytte og bevare det marine miljøet i Nordøst-Atlanteren. Konvensjonen forplikter statene til å ta ethvert mulig skritt for å forhindre forurensning og treffe de nødvendige tiltak for å beskytte havområdet mot virkninger av menneskelige aktiviteter. Statene er videre forpliktet gjennom konvensjonen til å anvende føre var-prinsippet ved gjennomføringen av forpliktelsene. Konvensjonen omfatter alle menneskelige aktiviteter med unntak av fiskeri og skipsfart. OSPAR-konvensjonen består av en avtale, med overordnede bestemmelser som er utdypet i fem annekser. Anneks V fastsetter en plikt for statene til å treffe de nødvendige tiltak for å beskytte og bevare økosystemene og det biologiske mangfoldet. Tillegget til konvensjonen ble vedtatt for å styrke og bidra til gjennomføring av forpliktelsene under konvensjonen om biologisk mangfold. Anneks V har således en overordnet karakter ved at alle aktiviteter som reguleres ellers i konvensjonen har betydning for bevaringen av det biologiske mangfoldet.

Konvensjonen er en rammekonvensjon som utvikles gjennom kommisjonen, konvensjonens øverste organ. Kommisjonen til OSPAR har myndighet til å vedta rettslige bindende beslutninger og ikke bindende anbefalinger til statene.