OSPAR-konvensjonen, offisielt Convention for the Protection of the Marine Environment of the North-East Atlantic, konvensjonen for å beskytte det marine miljø i Nordøst-Atlanteren, undertegnet 1992. Navnet OSPAR kommer av at konvensjonen avløste Oslo-konvensjonen og Paris-konvensjonen, som har regulert utslipp til havområdene fra henholdsvis dumping og landbaserte utslipp. OSPAR består av 15 land og EU og trådte i kraft 1998.

OSPAR-konvensjonen har som formål å beskytte og bevare det marine miljøet i Nordøst-Atlanteren. Konvensjonen forplikter statene til å ta ethvert mulig skritt for å forhindre forurensning og treffe de nødvendige tiltak for å beskytte havområdet mot virkninger av mennskelige aktiviteter. Statene er videre forpliktet gjennom konvensjonen til å anvende føre var-prinsippet ved gjennomføringen av forpliktelsene. Konvensjonen omfatter alle mennskelige aktiviteter med unntak av fiskeri og skipsfart. OSPAR-konvensjonen består av en avtale, med overordnede bestemmelser som er utdypet i fem annekser. Anneks V fastsetter en plikt for statene til å treffe de nødvendige tiltak for å beskytte og bevare økosystemene og det biologiske mangfoldet. Tillegget til konvensjonen ble vedtatt for å styrke og bidra til gjennomføring av forpliktelsene under konvensjonen om biologisk mangfold. Anneks V har således en overordnet karakter ved at alle aktiviteter som reguleres ellers i konvensjonen har betydning for bevaringen av det biologiske mangfoldet.

Konvensjonen er en rammekonvensjon som utvikles gjennom kommisjonen, konvensjonens øverste organ. Kommisjonen til OSPAR har myndighet til å vedta rettslige bindende beslutninger og ikke bindende anbefalinger til statene. 

OSPAR-konvensjonen

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.