typografiske verktøy

Det mest sentrale verktøyet i typografi og grafisk design for trykk på papir, er sideombrekkingsprogrammet der tekst kan deles opp i sider og typograferes og bilder plasseres og tilpasses ved hjelp av manuelle og/eller halvautomatiserte prosesser. Typografiske funksjoner og bildebehandlingsfunksjoner er integrert og glir sømløst i hverandre: kontroll med skrift, skriftform og skriftstørrelse, bokstavform og bokstavbredde; avstand mellom bokstaver, ord, linjer og grupper; linjelengde, innrykk, og så videre. Maler eller stilark med sett av typografiske kriterier kan tilordnes kategorier av tekst, for eksempel hovedtekst, tekst med innrykk, titler på ulike nivåer, sitater, bildetekst, fotnoter og så videre. Fotnoter nummereres og plasseres automatisk i forhold til referansepunkter i teksten.

Sideombrekkingsprogrammet brukes til å arrangere og behandle alle typografiske elementer – tekst, bilder, ornamenter, farger, symboler og så videre til et helhetlig visuelt budskap. Tekst og bilder kan hentes inn og plasseres; teksten kan tilordnes en overordnet «style» eller stil som styrer typografering av all tekst som er tilordnet stilen; bilder kan justeres med hensyn til størrelse, rotasjon og utsnitt og plasseres i teksten med spesifikasjoner som definerer avstanden til teksten rundt. Elementer kan flyttes med «drag-and-drop»-funksjonalitet.

Ombrekkingsprogrammene har integrerte orddelingsalgoritmer som deler ord etter norske (eventuelt andre språks) orddelingsregler. Unntaksord er generert i egne lister; algoritmen sjekker først unntaksordlisten og deler deretter ordet etter reglene hvis ikke ordet finnes i listen. Kriterier for orddeling – for eksempel minimum antall bokstaver for at ord kan deles – kan styres fra programmet.

Typografiske ombrekkingsprogrammer er basert på CAD/CAM-teknologi (Computer-Aided Design/Computer-Aided Manufacturing) der programmene for design og produksjonsstyring er integrert på en slik måte at operatøren på dataskjermen kontinuerlig viser et bilde i sann tid av hvordan produktet ser ut som utskrift – et såkalt WYSIWYG-grensesnitt: «What You See Is What You Get». Det ferdige typografiske produktet lagres på en datafil i PDF-format som kan styre en digital printer eller en platekopieringsmaskin i et integrert produksjonsopplegg.

Tekstbehandlingsprogrammer som Microsoft Word og andre inneholder enkle sideombrekkingsfunksjoner, men de to førende, avanserte sideombrekkingsprogrammene i dag er InDesign fra Adobe og QuarkXPress fra Quark Inc. Det første typografiske sideombrekkingsprogrammet ble utviklet av Aldus Corporation og lansert for Macintosh-plattformen allerede i 1985 under navnet PageMaker. Aldus Corporation ble fusjonert med Adobe i 1994 og PageMaker ble videreført, men ble lagt ned i 2004. Adobe lanserte den første versjonene av avløseren InDesign allerede i 1999, men den første fullverdige versjonen, InDesign 2, kom i 2002.

HTML er et kodespråk som brukes til å strukturere dokumenter, det vil si til å markere de enkelte tekstkategoriene som for eksempel hovedtekst, ulike titler, bildetekst og så videre, samt andre elementer som bilder, symboler, logoer og så videre, slik at de de bindes til en global kommandofunksjon og kan gjenkjennes og adresseres.

CSS er et kodespråk som brukes til å plassere tekst og andre elementer på siden, og til å tilordne tekstkategoriene typografisk utseende som skrift og skriftsnitt, skriftstørrelse, linjelengde, linjeavstand, tekstfarge, bakgrunnsfarge og mye mer. CSS bygger på HTML på den måten at HTML gjør det mulig for CSS å adressere samtlige elementer innenfor en viss kategori og tilordne dem de samme typografiske verdiene.

JavaScript forenkler og effektiviserer kommunikasjonen mellom server og nettleser, det vil si mellom nettsted og bruker, og benyttes for dynamisk å kunne endre på innhold og stilsetting på en nettside ved å klikke på knapper eller peke på elementer og lignende. Det gir brukeren tilgang til for eksempel å endre tallet på produkter i en handlekurv, hvilket bilde som vises i et slideshow og så videre. JavaScript gir i prinsippet brukeren av en nettside adgang til de samme funksjonene i HTML og CSS som designeren har.

Det finnes designverktøy som integrerer kodeverktøyene HTML, CSS og JavaScript bak et brukervennlig grensesnitt omtrent på samme måte som ombrekningsverktøy som InDesign og liknende. Adobes Dreamweaver er et slikt verktøy. Det finnes også en rekke brukervennlige applikasjoner, særlig for design og oppsetting av blogger og nettsteder, som inneholder ferdige dokumentmaler, men der det er mulig å gjøre individuelle tilpasninger.

I rastergrafikken blir bildet bygget opp av ørsmå punkter eller pixler (picture element), enten det genereres på skjerm eller skrives ut på papir. Rastergrafikk brukes til bilder med fotografiske gråtoner i svart-hvitt eller farger.

Variasjonen i gråtonene – forløpning – skapes på to ulike måter i henholdsvis trykk på papir og presentasjon på skjerm. Når bilder trykkes på papir, trykkes én farge om gangen. Ulike toneverdier i et bilde, enten det er i svart/hvitt eller i farger, må derfor genereres av størrelsen på punktene: små punkter i lys partier, store punkter i mørke partier.

På en skjerm er hvert enkelt punkt – pixel – adresserbart og programmerbart og kan tillegges ulike farger og varierende toneverdi. Men bilder som skal trykkes på papir blir skapt og behandlet på dataskjermer. Når slike bilder eksporteres fra datamaskinen til trykkprosessen, må datamaskinens pixler konverteres til grafiske rasterpunkter ved hjelp av en såkalt Raster Image Processor (RIP).

I begge tilfeller er det tettheten på punktene – oppløsningen – som avgjør hvor skarpt bildet er og hvor mange detaljer og nyanser som kan skjelnes. Når illustrasjonen har fått definert en oppløsning, betyr det at det inneholder et bestemt antall pixler uansett størrelsen på bildet. Hvis et slikt bilde oppskaleres, forstørres også pixlene og avstanden mellom dem, bildet får en lavere oppløsning og blir uskarpt; etter hvert kan man begynne å se de enkelte pixlene.

Rasterbilder på skjerm genererer store datamengder og krever stor prosesseringskapasitet.

Vektorprogrammer benyttes til behandling av bilder der motivet/gjenstanden kan defineres ved hjelp av en kontur med et ensartet, «flatt» innhold uten nyanser. Typiske eksempler er logoer, strektegninger, tekniske tegninger og andre stiliserte tegninger og lignende. Konturen defineres ved hjelp av matematisk baserte bezier-kurver som genererer manipulerbare og skalerbare kurveformete linjer. Linjene har ankerpunkter som kan manipuleres med et slags håndtak.

Rastergrafikk eller gråtonebilder kan vektoriseres; da blir rasterbildet gjort om til en strekillustrasjon og alle gråtonene innenfor den enkelte vektor redusert til en ensartet flate.