historisk oppføringspraksis

Forsøket på å rekonstruere instrumenter fra tidligere perioder står sentralt i studier av framføringspraksis. Mange instrumenter fra middelalderen, renessansen og barokken falt ut av bruk, og de eksemplarene som fortsatt finnes, er ikke alltid spillbare. Disse vil instrumentmakere forsøke å restaurere foruten å bygge nye eksemplarer. Samtidig må man lære seg spilleteknikker gjennom kildestudier, ettersom det ikke lenger er en levende overføringstradisjon. Dette gjelder instrumenter som for eksempel gambe, zinke, skalmeie, krumhorn, barokkfagott, barokkobo, naturtrompet eller barokktrompet. Også cembalo ble «oppdaget» på nytt på slutten av 1800-tallet.

Fiolinene i barokken var for eksempel bygget på en annen måte enn i dag. De hadde en annen form og konstruksjon og krevde en annen spillemåte. Til strengene brukte man dyretarmer, i dag brukes metall eller kunststoff. Også buen var annerledes og hadde en konkav form, det vil si den buet utover. Dette ga musikerne en kontroll over buen som påvirket den presisjonen og dynamikken som krevdes for å framføre periodens musikk. Hornet hadde ikke ventiler før 1840, noe som begrenset mulighetene for å spille kromatisk. Det samme gjaldt for barokktrompeten. På 1900-tallet begynte forsøkene med å bygge cembaloer, også kalt harpsikord. Wanda Landowska ble kjent da hun i 1933 framførte Goldbergvariasjonene av Johan Sebastian Bach på cembalo.

Bruken av vibrato i historiske oppføringer har vært mye diskutert. Såkalt «trillo», en tremololiknende repetisjon av en enkelt tone, ble brukt for å skape ornamentale effekter i barokkmusikken, men det er ingen enighet om hvordan slike sangteknikker skal tolkes. Flere barokksangere bruker for eksempel en forsiktig form for vibrato for å gi mer uttrykk til musikken, mens mange har ønsket en «ren» og rett fram tone.

Med den økte interessen for tidligmusikken, særlig renessansens polyfone musikk og barokkoperaen, oppstod det en fornyet interesse for kontratenor-stemmen.

Kammertonens frekvens ble ikke bestemt før en stemmekonferanse i Paris i 1858. Der ble den satt til 435 hertz. Etter 1939 er standard stemmetone 440 hertz, i moderne orkestre er 443 hertz vanlig.

I barokken, mellom 1650 og 1750, anser man at kammertonen lå på 415 hertz. For noen sjangre, som italiensk tidligbarokk, fantes en høyere stemmetone, mens i fransk barokk var den så lav som 302 hertz. For musikk mellom 1750 og 1850 faller valget av kammertone ofte på 430 hertz. Dette må instrumentmakere ta hensyn til når de lager kopier av eldre instrumenter.

Fram til slutten barokken tilførte musikerne notene sine med egne forsiringer og improvisasjoner, særlig der hvor formdeler i musikken skulle gjentas. Komponistene i barokken var ikke så omhyggelige med å notere alt, slik som i senere perioder. Ved bruk av generalbass fikk utøverne en betydelig frihet.

Rytmen var et viktig stilmiddel. For eksempel spilte man i fransk barokkmusikk påfølgende like noteverdier på en slik måte at tonene fikk ulik lengde. Første tone ble lengre og den neste forkortet, slik vi kan høre i jazzen eller ved punktering av notene. For italiensk og spansk barokkmusikk fantes en omvendt form for ulikhet, ved at man forkortet første tonen og forlenget den andre.

Tempo var lenge bestemt ut fra det menneskelige pulsslaget, på den måten at dirigentbevegelsen (battuta) nærmet seg rundt 70–80 slag i minuttet. I andre halvdel av 1700-tallet differensierte man tempoangivelsene mer, med betegnelser som largo, adagio, andante, allegro og presto. Men i motsetning til senere bruk, var ikke tempobetegnelsen i seg selv tilstrekkelig for å bestemme tempo. Kombinasjonen av taktart, noteverdier og tempoangivelse kunne bestemme betoninger, hastighet og karakter – det som kalles «det musikalske foredraget».

Orkestrene i førklassisk tid var mindre, og besetningen varierte fra verk til verk og fra oppføring til oppføring. Også valget av oppføringssted er et tema i forskningen. Det handler om man skal velge et lite og akustisk «tørt» rom, eller et rom med mer etterklang. Noen ganger ble selve rommet en viktig del av komposisjonen, for eksempel ved den venezianske flerstemmige musikken som krevde en utvidelse av rommet.

Hvordan musikerne plasserte seg, varierte. For eksempel var det vanlig å plassere koret foran orkesteret slik at sangerne ble framhevet. Plassering av musikere i ulike rom er godt dokumentert gjennom bilder fra datiden.