Dyrestup er et stup eller en bratt ur hvor rein, elg eller hjort ble drevet utfor og slo seg i hjel eller ble avlivet av jegere. Denne form for drivjakt går tilbake til steinalderen og ble drevet til inn i middelalderen. Flere slike stup er kjent i Norge, for eksempel ved Sjømannsskolen på Ekeberg i Oslo, i Engerdalsfjellene i Hedmark og ved Vingen ytterst i Nordfjord.

I nærheten til slike stup finnes det i de fleste områder helleristninger av det dyret det ble jaktet på. For elg kunne det også alternativt være hellemalinger istedenfor ristninger. Karakteristisk for rein, elg, og hjort er at de søker sammen når de blir skremt. Når ristningene såvel som malingene av byttedyrene er plassert ved stupene kan det bety at jegerne har trodd at de ved å gjøre dette ville narre de virkelige dyrene til å søke sammen med de, sett med jegernes øyne, jaktstrategisk plasserte imitasjonene av dem.

I høyfjellsstrøk i Sør-Norge og i Finnmark er det funnet rester av anlegg med opptil kilometerlange ledegjerder i ruseform som førte en hel flokk med jaget rein frem til avlivningsplassen, som enten kunne være et stup, en massefangstgrav eller annen form for fangstkve (avlivningskve).

Det har blitt påvist to sikre styrtfangstanlegg for reinsdyr i Fresvikfjellene, på Tuftafjellet og Handadalseggi. Disse fangstaleggene består av store steinmurer som slutter ut mot stup, som på Handadalseggi er 60 meter høyt og på Tuftafjellet er stupet 100 meter høyt. Begge stupene ender i bratte bakker hvilket resulterte i at reinen landet i en bakke og rullet ned mot dalbunnen i stedet for å lande på et plant underlag.

På Handadalseggi er muren 110 meter lang og 1,5 meter høy, mens muren på Tuftafjellet er 70 meter lang og 1,7 meter høy. Begge murene ligger på skrå for reinens adkomst, hvilket indikerer at reinen ble ledet langs murene. Andre mulig styrtfangst finnes på Langafjellet som er i samme område samt to anlegg på Hardangervidda. På Tuftafjellet og Handadalseggi ligger det buestillinger foran inngangen til murene, og disse har man før antatt at ble brukt i samspill med styrtfangstanleggene. Dette er tvilsomt ettersom bemannede bågestiller ville jage reinen vekk fra murene, og dermed ha hindret fangst. Høyst sannsynlig er de derfor fra tiden etter at styrtfangstanleggene ikke lengre var i bruk.

Både Tuftafjellet og Handadalseggi ligger strategisk i flaskehalser som reinen har måttet passere under sine trekk, noe som må ha gjort dem til gode fangstlokaliteter.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Blehr, Otto. "Styrtfangstanlegget i Gravskar på Hardangervidda". Villreinen 2014. Villreinrådet i Norge. Oslo.
  • Blehr, Otto. "Elk hunting in Northern Sweden during the Stone Age". Fornvännen 109, 2014.
  • Mølmen, Ø. 1993. "Den gamle elgfangsten". Elgen 1993. Elverum.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg