Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon

Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon (NSK) var en særorganisasjon for kvinner tilknyttet partiet Nasjonal Samling. Organisasjonen hadde sin begynnelse i 1933, da to lokale kvinnelag av Nasjonal Samling (NS) ble dannet i Oslo. Utover året kom kvinnelag i gang andre steder i landet, og 14. mai 1934 ble Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon (NSK) stiftet som landsomfattende organisasjon.

Ledere var Marie Irgens (1934–1935), Øyvor Hansson (1935–1941) og tidligere leder for Bondekvinnelaget Olga Bjoner (1941–1945). Maria Quisling, gift med Vidkun Quisling, ser ut til å ha vært involvert i oppstarten. Hun ble utnevnt til æresmedlem i 1934.

NSK hadde 30 lokale lag i 1936. Da led partiet NS et sviende valgnederlag, og oppslutningen i NS-bevegelsen falt til det nesten ikke var noen aktivitet lenger.  

Medlemstallet i NSK økte voldsomt under andre verdenskrig etter den tyske okkupasjonen av Norge i 1940. I januar 1945 var antallet medlemmer på det høyeste 16 029. I alt var nesten 20 000 kvinner innom organisasjonen. Dette utgjorde nesten en tredjedel av medlemmene i NS. Flertallet var husmødre og mange var unge.  

NSK var en særorganisasjon innenfor NS, og underlagt partiets hovedorganisasjon. Som hovedorganisasjonen ble NSK styrt etter førerprinsippet. Lokallag var underlagt fylkeslag, og fylkeslag underlagt landslederen.

I tillegg fantes fem spesialavdelinger:

  1. Kulturavdelingen
  2. Propagandaavdelingen
  3. Husyrkeavdelingen (avdeling for hus og hjem)
  4. Sosialavdelingen
  5. Bondekvinneavdelingen

Høsten 1940 opprettet Reichskommissariat spesialavdelingen Einsatzstab Wegener. Denne besto av såkalte beratere (rådgivere) som skulle «overvåke, finansiere og assistere» NS. NSK fikk sine egne, kvinnelige rådgivere, beraterinnen. Tyskerne hadde nå innsikt i og mulighet til å påvirke organisasjonen. Ledere på lands- og fylkesnivå måtte forholde seg til dette. 

Fra 1941 omfattet NSK også Kvinnehirden.

Organisasjonen var byråkratisk, uoversiktlig og utsatt for intriger, og det ble gjort stadige forsøk på å forbedre strukturen.

Kvinnesynet i NSK skilte seg fra det tyske, nazistiske kvinnesynet. Mens kvinner i Hitlers Tyskland skulle holde seg til den private sfæren, mente Olga Bjoner og leder av Kulturavdelingen Ragna Prag-Magelssen at kvinner var undervurdert i samfunnslivet. De var like sterke og dyktige som menn. Oppgaven som mor og husmor var deres «helligste kall», og nettopp dette betydde at de hadde plikt og rett til å delta fullt ut i samfunnsliv og politikk. (Bjoner 1943)

Slike standpunkt hadde mye til felles med oppfatninger i den konservative delen av norsk kvinnebevegelse, men i tillegg var NSK rasistisk og antidemokratisk. Demokratiet hadde ikke skaffet kvinner deres rettmessige plass, mente NSKs ledere. Det var gjennom Vidkun Quisling og Nasjonal Samling de skulle få den innflytelsen de hadde krav på.   

Nasjonalismen var den viktigste drivkraften, og moderskapet ble knyttet til det nasjonale. Målet var en sunn, stadig økende befolkning. Uønskede elementer skulle lukes ut i et program for rasehygiene, hvor staten kunne ta i bruk tvungen sterilisering, forbud mot innvandring av «skadelige fremmedelementer», og tiltak mot «degenerasjon ved raseblanding». (Magelssen 1942)

NSK var meget sterkt imot seksuelle reformer, og særlig prevensjon og abort. I 1941 tok organisasjonen initiativ til å få stengt og nedlagt 13 mødrehygienekontorer som var etablert i Norge, og som de mente var et våpen i kampen for et marxistisk samfunnssystem.  

Den 25. september 1940 forbød Rikskommissær Josef Terboven alle politiske partier i Norge utenom NS. Etter dette var NSK den eneste tillatte partipolitiske kvinneorganisasjonen i landet. Den 18. juni 1941 ble upolitiske organisasjoner forbudt, eller satt under «kommissarisk ledelse» av norske nazister. I Norske Kvinners Nasjonalråd ble lederen avsatt, og organisasjonen ble tildelt to kommissariske ledere. Hele styret gikk av og lokalrådene oppløste seg selv.

I andre organisasjoner, som Sykepleierforbundet og Lærerinneforbundet, førte omorganiseringen til masseutmeldelse. NSK lyktes ikke med å få kontroll over organisasjonene, som fortsatte sin virksomhet i det skjulte.

NSKs viktigste oppgave var å lære opp medlemmene i NS-ideologi, og drive propaganda for denne ideologien. Det ble arrangert studiesirkler og møter. Fra 1942 kom kvinnebladet Heim og Ætt ut med Olga Bjoner som redaktør.   

I krigsårene satte NSK i gang praktiske tiltak som liknet på det de gamle kvinneorganisasjonene hadde arbeidet med. Mye av arbeidet ble drevet med midler som var beslaglagt fra andre organisasjoner, i lokaler som disse måtte flytte fra. Det ble opprettet husstellstasjoner, systuer, husmorskoler og kontrollstasjoner for mor og barn. Disse var åpne også for kvinner som ikke var med i NS, og det var forbudt å drive verving til partiet her. NSK forsøkte også å starte mødreskoler med kortvarige kurs for mødre, og en ordning med husmorvikarer som ble kalt Husmorhjelpen, men dette var vanskeligere å få til.

Landsleder Bjoner var sterkt kritisk til de tyske okkupantene. Det var Vidkun Quisling og de nasjonale idealene som var forbildet. Likevel var NSK involvert i den tyske krigføringen. Organisasjonen forsøkte å verve menn til Den Norske Legion, som var en avdeling i Waffen-SS. Medlemmer strikket strømper og sendte julegaver til norske frontkjempere, støttet opp om familiene deres og arrangerte fester for frontkjempere på permisjon. I tillegg strikket de 5000 strømper til tyske soldater i Wehrmacht (hæren), og samlet inn 2,5 tonn metall til den tyske krigsinnsatsen.

NSK var ikke direkte involvert i forfølgelsen av jøder, og Olga Bjoner skal ha vært mot deportasjonene i 1942. Men NSKs ledelse sørget for å utnytte at jødene ble drevet ut. De skaffet klær til frontkjemperfamilier og inventar til bruk for organisasjonen gjennom «Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer», som solgte konfiskerte gjenstander fra jødiske hjem og bedrifter.

Da NS ble stiftet hadde programmet med en post (programpost 20) som krevde «Politisk, rettslig og yrkesmessig likestilling mellom mann og kvinne». Men NS var mannsdominert, og kvinneorganisasjonen oppnådde ikke målet om å få politisk innflytelse i organisasjonen. Bare to av medlemmene i NS’ hovedstyre var kvinner, og kvinnene var nesten ikke representert i herredsting, komiteer eller nemnder. Kvinner fikk så å si ikke tillitsverv i NS, bare i NSK. Olga Bjoner arbeidet hardt for å få opprettet et husyrkedepartement, men lyktes ikke med det.

  • Brathagen, Kjersti (2004). Ledelsen av NS Kvinneorganisasjon for retten. NSK-ledelsen og det rettslige oppgjøret 1945-49. Hovedoppgave i historie, UiO.
  • Bråten, Beret: Kvinner som svek. (Intervju med Kjersti Brathagen om hennes hovedoppgave, se ovenfor.) 
  • Dahl, Hans Fredrik m.fl. (1995). Norsk krigsleksikon 1940-45. Cappelen, Oslo.
  • Dahl, Hans Fredrik, Bernt Hagtvet og Guri Hjeltnes (1982). Den norske nasjonalsosialismen. Nasjonal Samling 1933-1945 i tekst og bilder. Pax, Oslo.
  • Gran, Kerstin Marianne (1998). For heim, ætt og fedreland. Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon 1933-1945. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.
  • Lønnå, Elisabeth (1996). Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913. Gyldendal, Oslo
  • Magelssen, Ragna Prag (red.) (1942). Også vi når det blir krevet… Innlegg fra norske kvinner om den nasjonale, moralske og politiske gjenfødelse i Norges skjebnetime. Blix forlag, Oslo. Fulltekst i bokhylla.no
  • Bjoner, Olga (red) (1941). Den norske kvinne og den nye tid i Heim og Samfund. N.S.K. Propagandaavdeling, Moss. Fulltekst i bokhylla.no

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.