Illustrasjon av en WGS-satellitt med solcellepaneler som spenner 41 m. Satellitten antas å ha 12 ganger båndbredden til en DSCS III, det amerikanske forsvarsdepartementets forrige generasjon kommunikasjonssatellitter. Overføringskapasiteten er ti ganger større, og antallet styrbare antenner 19 mot 8.

US Strategic Command. fri

Illustrasjon av en amerikansk WGS militær kommunikasjonssatellitt i geostasjonær bane.

US Air Force. fri

WGS, amerikansk system av seks militære, geosynkrone kommunikasjonssatellitter med høy kapasitet. Skal utfylle, senere erstatte, DSCS (Defense Satellite Communications System). Hver WGS satellitt hevdes å ha omtrent like stor båndbredde som hele DSCS-konstellasjonen, og i tillegg til C-båndet opererer WGS-systemet i Ka-båndet.

Primærkontraktør for WGS-satellittene er Boeing Satellite Systems, som bygger dem med utgangspunkt i en Boeing 702 plattform. Satellittene skytes opp med Atlas V eller Delta IV bæreraketter, og de første utgavene hadde en startvekt på omkring 3400 kg. De bruker xenon-ionmotorer for den siste manøvreringen til geosynkron bane, der solcellepanelene foldes ut til en spennvidde på 41 meter.

Etter opprinnelige planer skulle WGS-systemet omfatte fem satellitter, men 3. oktober 2007 meldte Australias forsvarsdepartement om finansiering av en sjette. Av de seks satellittene danner de tre første Block I i romsegmentet, de tre siste Block II.

WGS-1 ble skutt opp 10. oktober 2007 med en Atlas V fra Cape Canaveral Air Force Station i Florida. Satellitten fikk den militære betegnelsen USA-195, og dekker området fra USA's vestkyst til Sydøst-Asia.

Også WGS-2 benyttet en Atlas V da den ble skutt opp 4. april 2009 for plassering i geosynkron bane ved omkring 60 grader øst (over Det indiske hav). Her har den vært brukt av US Central Command i Afghanistan, Irak og andre steder med militær aktivitet i Sydvest-Asia.

WGS-3 ble skutt opp med en Delta IV Medium+ for å dekke det østlige Atlanterhav.

WGS-4, første satellitt av den mer avanserte Block II-typen, brukte også en Delta IV Medium+ ved oppskytningen 20. januar 2012 fra Cape Canaveral Air Force Station. Satellitten skal manøvreres til en endelig posisjon over Det indiske hav med dekning fra Midtøsten til Sydøst-Asia. Den har spesiell båndvidde for utvidet kommunikasjon med UAVer (Unmanned Aerial Vehicles eller droner) i tillegg til vanlige tjenester. Startvekten er økt til omkring seks tonn, prisen trolig fra cirka 300 millioner til bortimot 464 millioner dollar.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.