kringkastingssatellitter

Tegning av satellitten Thor 3. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Artikkelstart

Kringkastingssatellitter er satellitter i geostasjonære baner beregnet for direkte hjemmemottagning av kringkasting med parabolantenner på 40–100 cm diameter.

Faktaboks

Også kjent som
Direct Broadcasting Satellites (DBS)

Frekvensbånd

Frekvensbåndene som er avsatt til denne tjenesten er 11,7–12,5 GHz og 21,4–22 GHz, det siste båndet til HDTV (High Definition Television). Noen sender også i båndet 10,7–11,7 GHz, som egentlig er beregnet til kommunikasjonssatellitter.

Systemer

I starten ble det overført analoge kanaler og programmer over satellitt. Det gamle, analoge fjernsynssystemet MAC ble utarbeidet spesielt med tanke på satellittkringkasting. PAL var derimot det langt mest brukte systemet, også for kringkastingssatellitter, både fordi programmene hovedsakelig blir produsert i PAL, og fordi kabelselskapene benyttet PAL i sine kabelsystemer. Gjennom 90 og 2000-tallet ble TV-systemene mer og mer digitale, og nå er satellittkringastingssystemene stort sett basert på DVB-S2-standarden fra 2003. DVB-S står for «digital video broadcast – via satellite». Digitale sendinger utnytter kapasiteten i satellittene mye bedre enn analoge sendinger, så det er plass til mange digitale kanaler i kapasiteten for en analog kanal.

Satellitter

Et titalls kringkastingssatellitter dekker de fleste land i Europa med distribusjon av et hundretalls ulike programmer. De mest benyttede satellittene i Norden er Telenors satellitter på én grad vest, Sirius på fem grader øst, Eutelsats HotBird på 13 grader øst, og ASTRA-satellittene på 19,2 grader øst.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg