Johan Halvorsen. Malt av Christian Krohg. Utsnitt.

Halvorsen, Johan av Ukjent/Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Johan Halvorsen, født i Drammen, norsk komponist, fiolinist og dirigent. Han begynte som elev i Brigademusikken i Oslo under Paolo Sperati 1881, samtidig som han spilte fiolin i Møllergadens Theater. I 1882 debuterte han som fiolinist i Drammen. 1883–84 studerte han i Stockholm hos Johan Lindberg og Conrad Nordquist. I 1885 ble han konsertmester i Harmonien. 1886–87 studerte han hos Adolf Brodsky Leipzig. Han ble konsertmester i Philharmonic Society i Aberdeen 1888 og var lærer ved Musikakademien i Helsinki 1889–92. Han var kapellmester for Harmonien 1893–99, og for Nationaltheatrets orkester 1899–1929 med ett års avbrudd, 1919–20, da han dirigerte Filharmonisk Selskaps orkester. I den tiden han var ved teateret oppførte han en rekke operaer og ledet over 200 symfonikonserter. Som orkesterdirigent opptrådte han ikke sjelden utenlands, bl.a. i Stockholm, Helsinki, Berlin og Paris (Concerts Lamoureux). Halvorsen er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Verker. Som komponist fikk han svært mange oppdrag fra Nationaltheatret, og opuslisten inneholder over 30 scenemusikalske verker, deriblant Over Ævne I (1899), Gurre (1900), Tordenskjold (1901), Dronning Tamara (1904), Christian Frederik (1905), Fossegrimen (1905), Prinsessen og det halve kongerige (1906), Reisen til julestjernen (1924), musikk til en rekke Shakespeare-skuespill, samt operetten Mot Nordpolen (1911). Flere av hans scenemusikalske verker ble omformet og utgitt som orkestersuiter for fremførelse i konsertsalen, f.eks. Fossegrimen med hardingfelesolo.

Av hans øvrige orkesterverker nevnes Bojarenes inntogsmarsj (1898), Suite ancienne (1901), 3 norske rapsodier, Bergensiana (1921), suiten Nordraakiana og 3 symfonier (nr. 1, c-moll 1923; nr. 2, d-moll 1924, omarbeidet 1928; nr. 3, C-dur 1928). Ellers har han skrevet en del kammermusikk (Passacaglia, for fiolin og bratsj), fiolinstykker (Norske danser, 1914), en del mannskvartetter og sanger (Skjærgaardsviser, til tekster av V. Krag, 1921). Nevnes bør også hans folketonebearbeidelser (Norske Viser og Danse I–V, 1895–96, Norske Slaatter etter Knut Dale, 1901).

I sin musikk fulgte han retningen fra Svendsen og Grieg og var nærmest en klassisistisk romantiker. Formen er fast og sikker, og orkestersatsen fengsler ved en fargerik instrumentasjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.