Befolkningen i Sveits viste i 1950- og 1960-årene sterk vekst, 1,4 % årlig i perioden 1950–70. Veksten skyldtes for en stor del innvandring; 1960–70 utgjorde innvandringen 40 % av den totale befolkningsveksten. Med det økonomiske tilbakeslaget 1973–74 ble det tradisjonelle innvandringsoverskuddet avløst av en betydelig nettoutflytting, og 1970–80 sett under ett var den gjennomsnittlige årlige veksten i landets folkemengde bare 0,15 %. Fra og med 1980-årene har befolkningstilveksten igjen vist økning, til 0,6 % årlig 1980-90 til 0,9 % årlig i perioden 2000–12.

Veksten i Sveits' folkemengde på 1980-tallet fordelte seg med 40 % på naturlig tilvekst (fødselsoverskudd) og 60 % på nettoinnvandring. Fødselsoverskuddets andel økte til 48 % på 1990-tallet, men har sunket betydelig etter årtusenskiftet; andelen utgjorde således bare 19 % i tiårsperioden 2001–10. Dette skyldes i første rekke en meget sterk økning i nettoinnvandringen, en utvikling vi kjenner fra de fleste vesteuropeiske land, også Norge. Den sterkt økte nettoinnvandringen avspeiles også i den andelen de  utenlandske statsborgerne utgjør av den samlede veksten i landets folkemengde. På 1990-tallet utgjorde således sveitsiske statsborgere bare vel 1/3 og etter årtusenskiftet knapt halvparten av landets samlede befolkningsvekst.

I 2012 var noe over 1,8 mill. eller 23 % av Sveits' innbyggere utenlandske statsborgere. De største enkeltland/grupper av land målt etter andelen av de utenlandske statsborgerne bosatt i Sveits i 2012 var de nye landene i tidligere Jugoslavia (i alt 17 %), Italia (16 %), Tyskland (15 %) og Portugal (12 %). Av de utenlandske statsborgerne bosatt i Sveits 2012 kom i alt 63 % fra EU-land og 85 % fra Europa som helhet.

Økende levealder og et stadig synkende fødselsoverskudd har ført til at de over 65 år utgjør en stadig større andel av befolkningen, samtidig som tallet på gruppen under 20 år synker. Det samlede fruktbarhetstallet har i årene rundt 2010 ligget på rundt 1,5 (det antall barn en kvinne får som gjennomlever hele sin fruktbare alder, og basert på fødselsratene i det aktuelle året). Gjennomsnittlig levealder ved fødselen er i Sveits 80,5 år for menn og 84,8 år for kvinner (2013).

I 2013 var gjennomsnittlig befolkningstetthet for hele landet 198 innbyggere per km2. De store fjellområdene bidrar til en geografisk sett svært ujevn befolkningstetthet, og gir Sveits som helhet en lavere befolkningstetthet enn de andre mellomeuropeiske landene. Klart tettest er bosetningen i Mittelland. Den tynnest befolkede alpekantonen har bare 27 personer per km2 (Graubünden).

Landsbybebyggelse er den vanligste bosetningsform på landsbygda, som oftest er landsbyene små, og de fleste landsbyene utgjør egne kommuner. I enkelte kantoner (for eksempel Appenzell og Jura) er enkeltgårder vanlig.

De fem største byene (Zürich, Basel, Genève, Bern og Lausanne) hadde 2013 bare 12,4 % av landets folkemengde. Dette er et resultat av den spesielle kommunestrukturen i Sveits med bl.a. svært trange grenser for byene. Med forsteder, det vil si i de agglomerasjonene (tettstedene) som disse fem byene danner, utgjorde folketallet samme år 36,8 % av Sveits' folkemengde. I alt bodde 74 % av Sveits' befolkning 2013 i «urbane strøk», noe som i Norge omtrent svarer til tettsteder med mer enn ca. 10 000 innbyggere.

Den sveitsiske befolkningen, inklusive utenlandske borgere, fordeler seg ganske jevnt mellom protestanter og katolikker. Ved folketellingen 2000 fordelte befolkningen som hadde svart på spørsmålet om religion- eller livsynstilhørighet seg med 41 % på protestantiske menigheter (blant annet den reformerte kirke, som står sterkt i Sveits), 47 % på den katolske kirken, 1,3 % på andre kristne trosretninger (blant annet gammelkatolikker og ortodokse) og 3 % på ikke-kristne religioner. De gjenværende 7–8 % oppga at de ikke tilhørte noe religiøst trossamfunn. Den lille minoriteten av gammelkatolikker har et eget teologisk fakultet ved universitetet i Bern.

Kristne grupper i Sveits eksisterte allerede på 200-tallet. Bispeseter kjennes fra før 400; klostergrunnleggelser kom på 600-tallet. Huldreich (Ulrich) Zwinglis reformasjon i Zürich fra 1519 og reformasjonsbevegelsen i Genève med Jean Calvin som leder gjorde Sveits til et konfesjonelt splittet land. Så sent som i 1847 opplevde landet en kortvarig religionskrig mellom protestantiske og katolske kantoner; den gjaldt jesuittenes adgang til å opprette institusjoner i landet; resultatet av krigen var at forbundsstatens forfatning fikk et jesuittforbud, som først ble opphevet i 1973.

I tradisjonelt protestantiske kantoner som Genève, Neuchâtel og Basel er kirke og stat skilt. Den evangeliske kirken i Zürich og Bern har derimot karakter av statsunderstøttet folkekirke med indre selvstyre. Protestantiske teologiske fakulteter finnes ved universitetene i Basel, Bern, Zürich, Neuchâtel og Genève, katolske fakulteter i Fribourg og Luzern.

Den dialektiske teologi, med Karl Barth og Emil Brunner som de ledende navn, hadde sitt sentrum i Sveits. Baselmisjonsselskapet (1815) er et av verdens eldste.

Sveits har tre offisielle språk på nasjonalt nivå: tysk, fransk og italiensk. Et fjerde språk, retoromansk, er nasjonalspråk med rett til å brukes som offisielt språk i kanton Graubünden. Ser vi bort fra dem som ved folketellingen 2000 oppga andre språk enn de fire offisielle i Sveits, fordelte befolkningen seg med 70,0 % på tysk, 22,4 % på fransk, 7,1 % på italiensk og 0,5 % på retoromansk. Kantonene Neuchâtel, Vaud, Genève og Jura er franskspråklige, i Bern (Berne), Fribourg (Freiburg) og Valais (Wallis) brukes både fransk og tysk og i Ticino italiensk.

Graubünden er den språklige sett mest sammensatte kantonen i Sveits. Et klart flertall har tysk som morsmål, mens italiensk tales i tre avgrensede dalfører sør for hovedvannskillet i Alpene (Mesolcina, Bregalia og Poschiavo). Spesielt for kantonen er innslaget av retoromansk i flere geografisk isolerte områder, blant annet i Vorderrheindalen, i Engadin og i Val Müstair. De retoromansktalende fordelte seg tidligere på flere tradisjonelle skriftspråkvarianter, men har nå utviklet en standardisert skriftnorm. Selv om dagligspråket og språket i skole og forvaltning er retoromansk, er i praksis befolkningen i de retoromansktalende områdene tospråklige med tysk i tillegg til morsmålet.

De øvrige 18 kantonene i Sveits (tallet er inkludert halvkantonene) er rent tyskspråklige. Alle lag av den tyskspråklige befolkningen bruker lokale dialekter (Schwyzerdütsch) som vanlig talemål, men skriftspråket er høytysk standardspråk som i Tyskland og Østerrike. Høytysk brukes ellers muntlig i atskillig utstrekning i mediene, undervisning, som scenespråk, mv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.